Søndagstanker

  • Utenfor vinduet:

En lørdagsmorgen i november. Dekkskift går lekende lett med en liten, blid assistent!

  • Tanker om uka som gikk:

— En helt grei uke, minus syke barn. Bison på onsdag og torsdag, begge de små på fredag. Men det går visst endel halsvondt og feber for tiden. På torsdag var det bare 16 av 25 barn på avdelingen, så det er vel bare noe vi må få unna.

Ellers fotballfri (! To uker etter serieslutt er det fotballfri), Halloween og semitravel helg. Men alt i alt langt bedre enn forrige uke.

 

  • Vi ser på:

— «Vi som styrte landet» og «Helene sjekker inn». Jeg kommer aldri til å gi meg med å presse unge tenåringer til å se sin skjerv av politikk- og samfunnsprogrammer. Jeg tror de har godt av det, og når vi først er i gang må de innrømme at det slett ikke er kjedelig.

MGP junior i opptak, og Manchester United som taper mot Chelsea *snufs*.

 

  • Vi leser:

— Jeg er straks ferdig med Ut i vannet, noe som virkelig er et tegn på at uka som gikk har vært levelig. The Terrible Two har flere dager denne uka valgt En i flokken som bok på sengekanten, og det skjønner jeg godt. En liten perle av en lete-og-finne-bok, med ikke bare fine illustrasjoner men også artige vers som leker med språk og rim. Det må nødvendigvis gå noen dager mellom hver gang vi ser på den, og de bytter på å lete etter dyrene (og jeg må bite meg hardt i tunga for å ikke være altfor «hjelpsom» hvis de står fast. Noen ganger finner de ikke dyret, og det er ingen krise, da tar vi neste!).

Ukas pinlige på denne fronten må være denne boka, som jeg fant på min manns nattbord her om dagen:

Til hans forsvar var det bare en gave fra jobben. Puh! (ja, det er tærne mine med rester av sommerens neglelakk nederst til venstre der. Lite lekkert, men ekte- det skal jeg ha!)

 

  • Hører på:

Siden Halloween er et tilbakelagt stadium kan vi endelig skru av Ghost Town og høre på andre ting. Det som går på repeat akkurat nå er Svanesjøen, siden Turbo har oppdaget «on’kli ballett» mens Ballerinaen har forskjellige melodier fra Svanesjøen i lekse på tverrfløyte. Så det passer bra.

Boblere: Grevling i taket, Walk of Life, Circle of Life, My Life, Wonderful Life, og sist, på ekstra slitsomme dager: Always look on the Bright Side of Life #svarthumor.

… og akkurat, akkurat nå, hører min eldste datter på Harry Styles live i Stockholm. Det er nesten så man blir misunnelig! Men nå, 3,5 år etter at hun og jeg var på roadtrip for å høre på One Direction, har lillejenta til a’mor dratt alene med en venninne for å høre på neste kapittel, hvis vi kan si det slik. Det er jo til å bli rørt av.

 

  • Vi spiser:

— Ukas kulinariske høydepunkt/tyngdepunkt/lavmål var nådd på lørdag, med pølser. Til vårt forsvar hadde vi overkjøpt til dugnaden Gubben skulle på, de små var trøtte og fremdeles litt i dårlig form og mor hadde stått opp klokka fem. Dessuten hadde vi bedre ting å bruke kreativiteten vår på…

Gruffalos knoklete knær! Det er Turbos favorittdessert- sjokolade, smør, honning, nøtter, rosiner og cornflakes i muffinsformer. Godt, klissete, og ikke spesielt sunt. Men litt er lov på en lørdag!

 

  • Er imponert over:

— Klassisk onsdag morgen, jeg henger søvnig over kjøkkenbenken og smører 1-2-3-4-5-6 matpakker for dagen, da ytterdøra plutselig smeller igjen.

Hva? Gubben er ikke oppe, han mangler mitt nevrotiske gen for å våkne så snart noen beveger på lilletåa. The Terrible Two sitter trygt i stua og ser på Postman Pat. Jeg nekter å tro at husets snart fjortenårige murmeldyr allerede har vært ute med hunden uten at jeg har lagt merke til det (fjortenårige gutter lager som regel mye bråk når de våkner).

Det viser seg å være eldstesønnen- på vei inn. Han har nemlig vært på Fresh fitness! Å si at jeg ble overrasket er et understatement. Min eldste sønn er som tenåringer flest, glad i å sove, selv om timeplanen sørger for at han er oppe i sjutida hver dag. At han frivillig skulle stå opp halv fem for å trene, er like overraskende som at MDG skulle åpne for flere parkeringsplasser i sentrum.

Men ja. «Man lærer så lenge man har elever», pleide min lærermor å si. Det gjelder visst unger også. Når det er sagt, er det nok et stykke igjen før vi kan snakke om en vane 😉

 

  • Venter på:

— En avgjørelse som enten vil snu opp-ned på livet vårt, eller rykke oss tilbake til start. På fredag får vi vite om vi har blitt godkjent for lille Gutt Y. Til tross for alt fram og tilbake i starten, da vi var usikre om vi skulle søke på ham (ah, det kommer en milelang post for spesielt interesserte om dette i løpet av et par dager. Gørrkjedelige greier, men den må med for å få sammenheng i historien om Silkeveien), er vi jo nå overbevist om at det MÅ bli et ja. Han er jo vår! I løpet av tiden som har gått fra beslutning til (mulig) godkjenning har tanken på Gutt Y selvsagt bare ligget der og grodd seg fast i hjernen, så nå virker tanken på å få et nei plutselig aldeles fryktinngytende. Og, det dreier seg jo heller ikke bare om oss. Ikke først og fremst, en gang, det er jo lille Gutt Y som er hovedperson her. Han har vært låst til Norge og vår organisasjon siden før sommeren. Vi er for lengst godkjent i hjemlandet hans. De ser fram til å få avsluttet denne prosessen. Et nei nå blir en nedtur for mange.

(på toppen av skuffelsen det vil være å ikke få det barnet vi har innstilt oss på, ligger vissheten om at vi må gjennom kverna enda en gang. Vente, vente, vente. Få en tildeling, vurdere, være i tvil, snakke med leger, lese, google, skrive søknad, vente på godkjenning med nervene i spenn. Plis, dette vet jeg ikke om vi orker! 😉 )

… og hvis vi får JA, så blir det jubel, fryd og glede! Og på kort sikt, et helt vanvittig kaos. For når skal vi reise? Vi trodde ikke vi kom til å rekke reise før jul, men de prøver visstnok likevel så godt de kan å få det til. Reise vekk i noen uker på årets aller verste tid, med seks unger som har en trilliard arrangementer og tentamener og juleavslutninger? Hvem kan bli med? Hvem må være hjemme (jeg ville jo så gjerne ha med alle sammen…) Eller blir det etter jul? Enklere, bedre tid til å forberede oss, men betraktelig mye dyrere. Lettere å få med alle, da. Men likevel, sitte her på julaften og vite at minstemann feirer jul på andre siden av kloden…

Puh. Godt det ikke er opp til oss å bestemme alle detaljer. Det blir som det blir, og så får vi bare danse med etter beste evne.

 

  • Begynner å bli lei av:

— Dugnadsjobbing. Og det kommer fra en dame som er over snittet glad i dugnad, i alle fall i prinsippet.

Men når vi sitter med en stappfull pose fra Ullmax som kostet flerfoldige tusen (og jeg har klart å selge for kr 600 av det, resten har vi betalt sjæl), det kommer en kjempeladning doruller og tørkepapir, når vi nettopp har fylt inn lapper for julemarkedet både for 4. klasse og 9. klasse med hva slags mat vi skal lage, hvilke varer vi kan selve, hva vi kan bidra med til lotteriet, vippset penger og hatt med mat til fellesbord i forrige uke, så blir jeg litt matt når vi skal arrangere Halloweenfest på toppen av det hele. Gubbens lørdag: skifte hjul på bilen, kjøre oboist til seminar, kjøre meg og Turbo og Ballerinaen til dansing, hente Turbo og meg, klippe håret (jøss, en egotripp der, altså), hente Ballerinaen klokka halv tre og komme hjem halv ni. I de timene rigget han, sto på kjøkkenet og kokte pølser og kaffe, og var halvveis med på ryddingen siden det møtte såpass få foreldre på 2. skift.

Som sagt, dugnad er bra, og jeg tror ikke en fykandes fjert på folk som «ikke har tid». Men det skal ikke overbrukes, tross alt har de fleste en slags tentativ grense for hvor mange lørdager og søndager i halvåret det er greit å bruke for fellesskapets beste.

 

  • Ukas tankevekker:

— «Nei, jeg håper jo barna mine blir i stand til å ta sine egne avgjørelser, være litt kritiske og tenke selv. Det er slik jeg prøver å oppdra dem, i hvert fall!»

… tenkte Helle (39) og møtte seg selv så kraftig i døra at det gikk med et par fortenner.

For hva var det jeg så i dag? Jo, min yngste datter som får utdelt «365 fortellinger fra Bibelen», siden det var fireåringenes dag i kirken, og hva gjør hun med den? Først synger hun riktignok «Hvem har skapt alle blomstene?», og blar litt i boken, men når jeg skal ta bilde legger hun boka på skulderen som en liten fiolin og tar stjernepinnen som en bue i hånda og gnikker i vei. Manchester United-skjerfet hadde jeg heldigvis overtalt henne til å la ligge i bilen.

Sekundet etter ligger boken flatt som en fiolin og Turbo «spiller» i vei.

Kjære vakre vene. Hvem tror vi at vi er? Vi kaller det oppdragelse, men de stakkars små ungene er virkelig så totalt prisgitt sine foreldre at det finnes ikke ord. Vi indoktrinerer dem enten vi vil det eller ei (ekstra ille er vel de punktene vi ikke er klar over en gang). Bibel, Manchester United-skjerf og barnefiolin? Hånda opp de som tror Turbo har valgt noe som helst av dette selv.

Min lille fotballfiolin-katolikk- i store, klumpete Cherrox og helsvart habitt fra HM- sto for øvrig klemt mellom ett stykk Nøstebarnfireåring med bustehår og en mini-dame med pensko med hæl og pelskant på kåpen. Misforstå meg rett, jeg mener virkelig ikke at noe av dette er galt, overhodet ikke. Men jeg konstaterer at vi skylder ungene våre å… i det minste være obs på hvor mye vi påvirker dem, på en måte. Det er et stort ansvar. Alt vi sier og alt vi gjør blir lagt merke til og kopiert av små svamper som suger til seg våre holdninger, verdier og ideer. Hjelp. Det er en skummel tanke. Slang ikke jeg en litt rufsete kommentar til min mann i går om naboene som har valgt en smått prangende utsmykning på huset? 😮

 

  • Ukas søteste:

— Kom fra minstemann, da vi snakket om hva vi spiste til middag. Vi ble enige om at det var fisk, og at det finnes flere forskjellige typer. Fisken bor i havet, og vi fisker den opp. Vi kan fiske laks, og vi kan fiske torsk… – Og makrell i tomat! kom det kontant fra Bison.

Han er jo ikke helt på viddene, er han vel?

 

  • Ukas uventede glede:

— Jobben. Ja, for etter mange år med «dette er den trygge og litt kjedelige jobben min med de trivelige kollegene og dessuten vil jeg ikke ha for mange utfordringer, takk!», har den nylige omorganiseringen bragt med seg visse… tja, synergieffekter? Det er travelt på jobb, men det er også en ny giv. Min makker og jeg- jepp, vi er to med omtrent samme arbeidsoppgaver som gikk over i ny avdeling samtidig- får ting gjort, ting vi har tenkt på i lange tider. Vi gjør endringer. Vi forbedrer. Vi tar de riktige tingene opp med de riktige folkene og får… resultater!? Det er jo på grensen til å være artig, det hele!

Det skal jeg være takknemlig for, for det er ikke til å stikke under en stol at de siste ukene før en mulig permisjon ellers kan være noget traurige 😉

 

  • Ukas touché:

Mamma, hvorfor skriver du egentlig en blogg? slafset en av sønnene mine mellom harmburgerbitene. – Det er jo ingen som leser den, nesten, og da tjener du ikke penger! Du burde jaffal hatt sånn tusen lesere og fått sponsa ting og sånt, når du bruker tid på det.

Hmm. Han har et poeng, sønnen min, men jeg er ikke umiddelbart enig. Jeg forklarer ham at jeg skriver fordi det er en hobby, fordi mine tretten trofaste lesere tilfeldigvis er utrolig bra damer som kommer med hyggelige kommentarer dann og vann, og hvis jeg hadde fått tusen lesere ville jeg antagelig fått panikk og stengt hele greia. Ikke et vondt ord om verken sponsing eller reklameinnlegg eller lissom-provoserende innlegg som kan gå viralt, men det er ikke det jeg vil drive med. Naive gamle damer bare liker å skrive, rett og slett.

— Ja, men hvorfor skriver du ikke noe ordentlig, da. En bok, eller noe?

— Når skulle jeg liksom ha tid til å skrive bok, mener du?

— Glem det.

😉

 

  • Ukas shopping:

—  Tradisjonen tro har vi i oktober svidd av inni-#?#%&»& mye penger på barnehage- og skolebilder. Men de var så fine alle sammen, og så er det så koselige minner, og når man ikke har tid til å finvurdere hvert enkelt av de 25 bildeforslagene på hver unge ender det selvsagt med at du kjøper en eller annen pakke. Og en kalender til bestemor. Og de digitale filene, selvsagt.

Jeg nynner på Falsk & Mathisens småvulgære «Penger, penger, adjø!» og trykker Send Bestilling. Heldigvis et år til neste gang, og vinterskoa mine tåler en sesong til.

 

  • Ukas geniale:

— Hvis du av en eller annen merkverdig grunn har klart å unngå Tim Minchins fantastiske tale til avgangselevene ved et australsk universitet, håper jeg du tar deg fem minutter for å høre på denne. Den er virkelig genial! Jeg er i utgangspunktet allergisk mot alt som heter motivational speakers og life lessons og sånt, men her er det bare å ta av seg hatten og bøye seg i støvet, samtidig. Klokskap og humor går opp i en høyere enhet.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Jeg ber en stille bønn om friske barn og tålelig grei nattesøvn, hvis det er på plass blir det ikke så verst. Mormor skal rykke inn i løpet av uka med et organiserings- og ryddeprosjekt. Hun elsker sånne ting, og vi har et barnerom med desperat behov for smarte løsninger. Ellers skal vi på rakfiskmiddag fredag kveld, og helgen går med til Ballerinaens danseforestillinger på Gatelangs. Vi skal endelig få lagt ut skift av takrenner på mittanbud.no (ikke et minutt for tidlig!) og eldstejenta kommer seg forhåpentligvis hjem fra Stockholm uten problemer.

Jepp, og så får vi kanskje en unge til. Slik går no dagan.

Ha en fantastisk uke! 🙂

11 tanker om “Søndagstanker

    • Hehe, det har jeg absolutt ingen planer om, nei! Det går litt i full fart noen ganger, med halvgjennomtenkte innlegg og merkelige setningsoppbygninger, men det får duge.
      Tusen takk for hyggelig kommentar 🙂

    • Tusen takk, Marianne! 🙂 Jeg er glad for at du stikker innom! Og nå er vi fryktelig spente vi også… snart skal det skje! 😮

  1. Jeg leser trofast bloggen jeg også!
    Og det er fordi du er en bra dame – og jeg digger å lese det du har å formidle. 🙂

    • Tusen takk! Til tross for at jeg har veldig lave ambisjoner er det like knall hver gang noen sier at de setter pris på det eller kjenner seg igjen… det er jo litt sånn jeg tenker med hverdagsskribleriene mine, når blogging blir brukt på en «low scale» måte er det både trivelig og sosialt (og informativt, når folk med peiling skriver om ting de vet. Det sier kanskje sitt om horisonten min når det beste eksempelet jeg kommer på i farten er Petter Velands blogg om spansk fotball… *rødme* 😮 ) 😀

  2. Trofast leser som er veldig glad i bloggen din! Det ville vært noe som manglet hvis du sluttet å blogge, dessuten må jeg jo finne ut hvordan det går med Gutt Y. Synes også det er litt greit at selv om jeg kanskje har glemt å stikke innom bloggen en uke så har jeg ikke 15 innlegg om ingenting å lese meg igjennom.

Det er stengt for kommentarer.