På gjensyn her, på gjensyn der

I dag sa vi ha det til storebror. Akkurat nå sitter han vel på flyet, eller har akkurat landet, og har bare halvannen time før neste fly tar av i retning Stockholm og Oslo. Ja, jeg har vel nevnt at vi flyr Hege Storhaug-flyet? Det som etter sigende tar av fra Oslo fem ganger i uken stappfullt av somaliere som skal på ferietur? Jeg er (med både vilje og god grunn) sjelden politisk på bloggen, men jeg må innrømme at vi humret litt i skjegget ved avgang fra Gardermoen, der vi sto i en nærmest blendahvit boarding-kø. Addis Abeba er tross alt en av de aller største mellomlandingsflyplassene i Afrika, så det er flere enn ferierende somaliere som tar den ruta der.

Fra morgenens påskeeggjakt i parken.

Påskeeggene, og dette skiltet, er vel den eneste påskemarkeringen vi har hatt i år. Uff, påsken har helt druknet i alt som har skjedd. Men det er kanskje ikke så rart! Til neste år blir det nok tradisjonell skuring igjen. Og året deretter… og deretter. Vi får nyte anti-påsken vår mens vi har den, for dette blir nok en one-off.

Uansett, sønnen min klarer seg helt sikkert strålende, men jeg gleder meg til å få en sms i morgen tidlig om at han er vel hjemme hos mormor og storesøster. I retrospekt er jeg også glad for at vi tok retur i dag, så han har nesten hele morgendagen hjemme i morgen. Det hadde blitt tøft å gå rett på skolen, og jeg tror faktisk dette er en slik tur man må summe seg litt etter.

Vi fulgte ham til flyplassen, fikk ham sjekket inn, og vinket farvel ved sikkerhetskontrollen. Litt klump i halsen- hvorfor blir det alltid sånn på flyplasser- og de små hadde så vidt fått spent seg fast i bilsetet før en av dem utbrøt «Jeg savner storebror!»- men vi vet han flyr hjem med gode minner i bagasjen. Gode minner, og tre poser med stein fra Scratch Patch 😀

 

Vel «hjemme» forbereder vi oss på nok en avskjed, denne gangen med ferieleiligheten oppe i Durbanville. Det er jo typisk, når vi endelig har begynt å bli kjent med nabolaget for alvor, er det slutt. Men det skal bli greit å komme ned i byen nå. Her oppe er det nesten ingenting- bortsett fra parken og et lite kjøpesenter i gangavstand (med meloner langs veien). Vi må kjøres overalt, og det passer oss egentlig ikke så godt selv om vi har verdens hyggeligste guider.

Men alle gode forsetter om å være ferdigpakket til kvelden røk. Dagen forløp omtrent sånn:

  1. Stå opp, frokost, bleieskift, vekke eldstemann.
  2. Tur til parken, der jeg hastig gjemte 18 mini-påskeegg under et tre og lot ungene gå på påskeeggjakt
  3. Tilbake, siste rest av pakking for eldstemann, kjøre til flyplass.
  4. Hjem fra flyplass, ungene har soveti bilen, Gubben og jeg er trøtte, og- hurra!- våre verter har hagefest ved bassenget. I vår lille toromsleilighet er det ca 35 grader, og vi kan ikke gå noe steder for det er like varmt ute og ingen steder å gå. Turbo og Bison maser om bassenget, vi setter i desperasjon på Dypet på iPaden.
  5. Når varmen gir seg i firetiden, saler vi minstemann på mor, dytter ungene (NÅ er de trøtte…) ut i vogna og setter av sted mot det lille kjøpesenteret.
  6. Siden det er siste dag får de fem rand hver til å kjøre Minionsbuss-karusell i tillegg til vanlig lekeplassmoro
  7. Blir overrumplet av sørafrikansk dame som innleder en 20 minutters konversasjon om adopsjon, og avslutter med å be for meg med tårer i øynene (huppsann!)
  8. Klokka er over seks, vi må hjem. Minstemann begynner å bli sulten, og spiser en riskake (hurra! Han sliter litt med klumper i maten og vil helst ha alt finmost. Mor har allerede startet sin erkenorske kur med å la ham smake og grise mest mulig selv. Nå altså kronet med riskake-hell!), men det begynner å mørkne, så vi setter kursen ut av senteret.
  9. Turbo må på do. Vi snur. Liten pause, så begynner vi å gå.
  10. Bison må på do. Repeat.
  11. Når vi kommer hjem er klokka nesten sju, og Bison er en salig blanding av stuptrøtt og overtrøtt. Hastig middag, prøve å få ned temperaturen på soverommet til under 25… og pakkinga får vente til i morgen.

Bison fikk sin fem rands-tur på denne, siden det var siste dagen. I bakgrunnen skimtes så vidt en liten lyslugget kar i bussen ved siden av. Den kjørte nemlig Turbo, og hun fikk plutselig selskap av først én, så to passasjerer! Det var jo plass til flere, så hvorfor ikke, hun kjørte jo buss? Det er riktig som de sier, sørafrikanere er avslappet og ikke redde for å ta kontakt med fremmede. Det passer frøkna vår utmerket!

Men jeg fikk dette blinkskuddet, nesten hjemme fra supermarked-ekspedisjonen. Skravla hadde gått i et kjør, hun hadde planlagt bursdagen sin og snakket om at hun ville tilbake til akvariet, lurt på om Bison var i magen når hun var baby, plukket opptil flere meloner som hun ville vise til husvertene våre, hun hadde hilst på alle maurene og kommentert at pappa var svett i fjeset og bestilt godteri til fredagen allerede og… da hun plutselig stoppet og så opp på himmelen.

— Mamma, rosa er favorittfargen min. Akkurat som de afrikanske skyene. Jeg synes det er så fint her, mamma.

På gjensyn, fine forstad. Det har gått så fort, det har skjedd så mye på de dagene vi har vært her, og vi har hatt det så travelt, så travelt. Men jeg håper vi kommer hit igjen, og kanskje rekker å bli ordentlig kjent med det søte ekteparet som driver stedet, og den lille, gamle, tjukke hunden deres (hvis den da ikke har ramlet i bassenget innen den tid, den er nemlig fullstendig blind og har flere ganger hatt kurs rett ut i vannet). Tusen takk for fine kvelder, varme dager og helt magiske opplevelser som ny familie.

2 tanker om “På gjensyn her, på gjensyn der

  1. For en fantastisk reise dere har.
    Hva er grunnen til at dere er borte i 4 uker?
    Er det slik at man må være borte så lenge eller er det «bare» noe man anbefaler.

    • Ja, si det. Jeg tror vi må. Vi fikk i alle fall beskjed om å komme ned til en viss dato og dra en viss dato. Noe har med papirer å gjøre, og noe annet tror jeg kanskje er retningslinjer fra adopsjonsbyrået eller muligens myndighetene her nede. Det varierer ganske mye fra land til land hvordan og hvor lenge slike reiser varer- noen land har én reise på ti dager og that’s it, andre har flere reiser eller veldig lange reiser. Vi har flaks som har én reise på fire uker, for selv om det er lenge er det innafor hva vi klarer å organisere. Hadde det vært lenger, ville vi nok slitt!

Det er stengt for kommentarer.