Dag 14: På plass i Sea Point

Dag 14. Halvveis.

Jeg har mange ganger tenkt på det, at denne turen nok er noe av det merkeligste, flotteste og mest motsetningsfylte jeg noen gang kommer til å gjøre. Etter halvgått løp føles det som vi har vært her en evighet. Likevel er vi bare halvveis! Fire uker er lenge, særlig å være borte fra de «store» barna. I dag kom Japanfarerne hjem igjen, og hverdagen begynner for mormor og de fire ungene. De kommer til å klare seg fint- kjempefint, antagelig!- men jeg føler jo at jeg burde vært der. I stedet videresender jeg tannlegeinnkallinger på sms og konsertinformasjon på mail, og håper at de tar litt ansvar selv også. Men jeg er litt «ute av loopen», og det er… rart.

Og jeg savner dem jo! To uker til blir veldig lenge, kjenner jeg.

Det plinger i mobilkalenderen støtt og stadig. Pling! Turbo skal på fiolingruppe om en halvtime. Pling! Musikkgruppe for Bison. Men Turbo og Bison er verken her eller der, vi takker nei til bursdagsinvitasjoner, og har for første gang siden 2000 fått fravær på en påskelunsj i barnehagen. Fire uker er lenge å være borte fra barnehagen, musikkgruppe, alt de vanligvis gjør.

Samtidig vet jeg at når vi lander i Norge, tar det akkurat 30 sekunder før Hverdagen og Rutinen klemmer til og alt er som det alltid har vært, og jeg blir sittende og bla i gamle bilder og tenke Søren, hvorfor kunne det ikke vart bare litt til? Det føles så langt borte. Selv om det stikker litt for hvert pling i mobilen og tanken på fotballkamper uten publikum, så tar jeg meg i nakken og tenker Dette.Skal.Jeg.Nyte. For det kommer til å gå fort, og det kommer aldri- aldri!- tilbake.

Min utsikt, en tirsdag ettermiddag helt i starten av april. Jeg ville jo være idiot hvis jeg ikke nyter synet av dette, selv om vi egentlig skulle vært på fiolin. Det får være grenser for å være pliktoppfyllende, og selv om vi nok kommer til å besøke Sør-Afrika igjen, kommer denne magiske turen med vår nye gutt ikke til å gjenta seg. Dette er NÅ.

Vi har altså flyttet fra Durbanville til Sea Point. Selve flyttedagen, i går, var rimelig hektisk. Vi skulle være ute til vaskedamen kom klokka ti- det er nesten alltid fullbooket hos ekteparet van der Walt, og jeg skjønner hvorfor. Men gud bedre så mye greier vi har å drasse på. Selv om vi sto opp i sekstiden slet vi med å få pakket ned alt sammen, og gå over det verste slik at vi ikke etterlot oss et katastrofeområde (jeg er godt oppdratt på den fronten. Selv om du har småbarn skal du aldri, aldri gå fra hotellrom, flyseter eller kafébord uten å rydde opp det verste sølet og rotet). I tillegg gjorde vi den bommerten å stikke innom de søte eierne i halv ti-tiden for å si farvel og betale for klesvasken- men siden de er av den pratsomme sorten ble det ikke akkurat «fem minutter», slik vi hadde tenkt 😉

Men vi fikk nå buksert tre kofferter, tjue poser, tre unger og oss selv inn i bilen til slutt, og med et innlagt stopp på Tyger Valley kjøpesenter for å vente på at det neste rommet ble ledig, ble vi sluppet av i Sea Point klokka ett. Her har vi en romslig treromsleilighet med to bad, i fjerde etasje med enormt vakker sjøutsikt (og enormt nervepirrende veranda. Det går sikkert bra for alle førstegangsforeldre som adopterer en baby, men veranda med tversoversprosser i klatrehøyde er et mareritt for alle de som drasser på en vill treåring i tillegg. Jeg har allerede innført et strengt låse og gjemme nøkkelen-regime), nesten schmack på strandpromenaden. Vi har butikker og restauranter i umiddelbar nærhet (vi kommer til å bruke det første langt mer enn det siste…), det tar 30 sekunder å gå til en bitteliten strand, og ti minutter å gå til den gigantiske lekeplassen i Green Point Park. På en halvtime er vi inne i byen, og orker vi ikke gå, går det busser (både bybusser og topless red-busser) utenfor hele tiden. Her skal vi bo mens vi venter på passet, altså to uker til. Det meste av formaliteter er unnagjort, nå begynner «sydenferien» vår.

Turbo, aka «Tarzanne», koser seg i parken i Green Point. Den jenta finnes ikke pysete!

Leiligheten vår ligger i bygget rett til venstre for denne lille kirken. Til høyre er promenaden og sjøen. Og her hang to av mine barn i går ettermiddag, siden det aller første vi gjorde var å låse oss ute av leiligheten. #stoltorganisator

Eksempel på siesta: Gubben ristet på hodet over at jeg insisterte å pakke ned en schvæær eske med Fionas kafé-duplo fra Biler. Jeg insisterte på at noen nye aktivitetsleker kunne være kjekt å ha i bakhånd.

Mor fikk rett!

Vi gleder oss, og har masse på gjørelista- men vi er jo to voksne på ferie med tre små barn. Det setter sine begrensninger 😉 Vi må passe på å ikke gape for høyt, ellers blir det bare kaos og særdeles lite hyggelig for alle parter. De fleste dagene blir rolige dager- med en tur ut på formiddagen etterfulgt av siesta, og så en tur ut på ettermiddagen igjen. Det gjorde vi i dag. Lekeplass på formiddagen, bading på ettermiddagen, everybody happy. Lengre utflukter må times til dager der alle er uthvilte og i godt humør, og det ikke er altfor varmt. Men jeg håper å få sett nærmere på:

— De fargerike husene på Bo-Kaap

— Kirstenbosch en gang til, med bedre tid (vi var innom på en av turbodagene da 17-åringen fremdeles var her, og ble helt overveldet av den fantastiske parken. Absolutt en «må gjøre igjen»-greie)

— Akvariet en gang til

— En av vandreturene i byen (township eller historical Cape Town)

— Boblere: District Six-museet eller fotballstadion, hehe. Men disse er nok hakket for voksne for våre tre små musketerer. Antagelig blir det byttet ut med Thomastoget som kjører på Waterfront.

I tillegg tar vi oss råd til to turer til med guiden vår. Valget står mellom Betty’s Bay (mest på grunn av navnet, men det skal være en søt liten landsby og det er faktisk pingviner der), Giraffe House eller krokodillefarm.

Og lille minstemann, da? Det er også en av de motsetningsfylte tingene ved turen. Han er helt fersk, og samtidig føles det etter ni dager som han «alltid» har vært der. Han er så grei, så enkel, så blid og har funnet seg så godt til rette at vi klyper oss i armen, både Gubben og jeg. Vårt eneste «problem» hittil har vært at han er vant til finmoset mat, og har en smått overutviklet preferanse for søtt. Takket være Turbo fikk jeg likevel lurt ham til å spise litt kyllinggryte i dag, for dama med seks runder hos helsesøster bak seg begynte å føle det vanskelig å fôre guttungen med bare grøt, frukt og yoghurt. Bison har nok følt på sjalusien, selv om han ikke skjønner det helt selv. Ikke bare mot minstemann, men også mot Turbo, som er mange hestehoder foran ham med «storesøstringen» sin. Det er ikke så lett å være treåring klemt mellom en søt nykomling og en bossy snart-femåring! Men vi passer på å gi ham masse ros, litt alenetid, ganske mye tålmodighet (hehe) og må også prøve å dempe Turbos evige dominanse- uten å tråkke henne på tærne, selvfølgelig. For hun må jo få lov til å være flink!

Foreldreskap, ditt navn er evig balansekunst. Men vi satser på å få de neste to ukene så fine og harmoniske som vi får til (det inkluderer også tiltak som latterlig tidlig sengetid for voksne, for å orke å være «på» hvert eneste minutt fra klokka seks om morgenen til åtte om kvelden). Forholdene rundt oss ligger i alle fall godt til rette for at vi skal få det fint.

Utsikt fra verandaen om kvelden. Kan’ke klage!