Dag 15: Takk Gud for noen små centimeter…!

Shaken and stirred, her i kveld. Jeg sitter alene i leiligheten, to små gutter er i seng på hvert sitt rom. Jeg har matet og skiftet og bysset, jeg har tegnet labyrinter og pusset tenner og lest bok, og nå kan jeg endelig sette meg ned i mitt eget selskap og kjenne på at jeg er uendelig glad for at vi reiser hjem herfra med tre barn og ikke bare to. Bank i bordet.

En ting som har forundret meg siden det ble bestemt at vi skulle til Sør-Afrika, var at alle tar det som en selvfølge at vi kommer tilbake. Det er jo slett ikke tilfelle. Jeg vet om mange som aldri returnerer til opprinnelseslandet i det hele tatt, eller som kanskje tar en slik arrangert tur som foreningene lager fra tid til annen som en engangs-opplevelse. Det er sant at man får et spesielt bånd til landet når barnet kommer derfra, men man skriver jo ikke akkurat under på en kontrakt om at man skal pleie det båndet. De skal jo til Norge, disse barna, og blir norske, og hvis verken barn eller foreldre er så fryktelig interessert blir det lett en parentes i livshistorien. En viktig parentes, men dog en parentes (og så har du jo de i andre enden av skalaen, som feirer nasjonaldagen og lærer språk og lager mat. Og alle de imellom. Folk er forskjellige, og godt er nå det).

Fireåringen min tøyser med pappa tidligere på dagen.

Blir malt som Minni Mus på Waterfront…

… og blir kysset på hånda av denne… skapningen 🙂 Veldig tøff var han, i alle fall!

Men her vrimler det av historier og familier på sin tredje tur, huset til van der Walt ble fylt opp av tyskere med halvstore barn med krøllehår den dagen vi dro, Herr Guide skulle ut på tur langs sørkysten med en annen familie som adopterte i 2007, alle sier «Vi sees» og ikke «Ha det bra og lykke til». Og jeg skjønner hvorfor. Etter to uker i Cape Town er jeg solgt. Dette er et rart, rart sted, sett med norske øyne. Jeg håper å få tid til å klote ned noen betraktninger om alt det som er annerledes, alle mulighetene som melder seg til å sette mine store, bleke, norske føtter (med hårete legger) godt nedi den afrikanske salaten med strutsekjøtt, for slike muligheter er det virkelig ikke mangel på. Men jøjemeg, for et vanvittig kult sted. Jeg tenkte det senest i dag, da vi vandret bortover Waterfront i sola, der det satt en Bernhoft-kopi og lagde lydlooper med elektrisk cello og digeridoo, folk danset på plassen foran, en campingvogn med hjemløse hunder solgte turer for tjue rand, det var mat og liv og smilende mennesker i alle verdens farger, familier i alle verdens former, ansiktsmaling for barna (til 15 kroner…), lekeplasser på annethvert hjørne, urbant og kult og hipt og likevel utrolig vennlig og koselig. Du holder på lommeboka, ja, men Sør-Afrika har hittil overrasket meg ved å være særdeles hyggelig. Og kreativt (kommer forhåpentligvis tilbake til det…)!

Så dette blir neppe første og siste tur. Sorry Thailand, hvis jeg klarer å skrape sammen til Den Store Juleturen som jeg har drømt om i så mange år, så har du fått hard konkurranse. Slipper jetlag, til og med! Jeg bare vet at vi kommer tilbake- vi er bitt av Cape Town-basillen, vi som så mange andre.

Men jeg har én negativ ting å si om denne byen- og dette landet. Det er trafikken. Fy f*en, den er stygg. Det er neimen ikke rart at Sør-Afrika ligger forferdelig an på statistikken over trafikkdød. Det er dårlig tilrettelagt for fotgjengere, og mange- ikke bare noen- bilister kjører som griser. Vi hadde vel vært her i 30 minutter før Gubben konstaterte at det var et klokt valg å droppe leiebil. Kombinasjonen venstrekjøring og villmenn i trafikken (altså ikke Gubben, hehe, hans sjeldne brudd på fartsgrensen når slett ikke opp i denne konkurransen) kan skremme livet av hvem som helst.

Siste bilde jeg tok før hendelsen, i Topless Bus på vei hjem etter en lang dag i byen. Utsikt mot Camp Bay og surfeparadiset der. Er det ikke fantastisk?

Vi skulle bare over veien. Det er langt mellom overgangene (og lokalbefolkningen er jo vant til slikt, mange bare spurter over der det måtte passe. Jeg så en ung mann som jogget over firefeltsveien rett utenfor her i dag morges mens bilene kom begge veier. Han bare stanset litt akkurat mellom filene, og smatt igjennom der det var noen ledige meter…). Men nordmenn med tre unger går selvfølgelig bare på overganger, og venter pliktskyldigst på den grønne mannen som bare er grønn i fem sekunder- DETTE ER IKKE TULL- før den begynner å blinke rødt og så går over til å bli rød etter fem sekunder til. Fem sekunder, fire felter og midtrabatt. You do the math, og sender en sympatitanke til alle pensjonister med rullater osv. Men bilistene har rødt i hvert fall ut den blinkende røde mannen, og de lokale går som sagt, så lenge det er (relativt) fri bane.

Men vi venter på grønt. Så blir det tåkete. Jeg ser Gubben, med vogn, gå rett foran meg til venstre, og Turbo springe ved siden av ham til høyre. Jeg ser en diger hvit Izuzu pickup komme susende, Turbo nøler, springer tilbake, går framover igjen, Gubben brøler og slenger seg mot henne, men holder fremdeles i vogna. Herregud, han må da stoppe? Hun må da stoppe? Stopp, Turbo, han ser deg ikke! Bakover, Turbo, bakover!

Bilen treffer henne, hun blir slengt bortover, det hviner i bremser, alle på fortauet hyler, Gubben løper og henter henne, Izuzuen hviner bortover. Nestemann stopper, det gjør bilen etter også, og på ti sekunder er vi omringet av fotgjengere og folk som spør og graver. Gubben kommer inn på fortauet med Turbo i armene, hun gråter (takk og lov, hun gråter!) og skjelver, hun er oppskrubbet på hånda og på beina og overalt, men Minni Mus-ansiktsmalingen hennes er fremdeles intakt og hun klarer å svare at hun har vondt i kroppen og jeg tenker at heldigvis, da har ikke det verste skjedd.

Folk stimler sammen rundt oss og tilbyr hjelp. Noen lurer på om de skal ringe ambulanse. Så kommer en røslig kar løpende, det er sjåføren som- under og vidunder- har svingt inn lenger ned i gata og kommer tilbake. Det skal han ha. Og han vil kjøre dem til sykehuset. Før jeg vet ordet av det er Gubben og Turbo forsvunnet inn i bilen, og vips er de borte. Tilbake står jeg med gutta, midt i en ring av sympati og nysgjerrighet som langsomt løser seg opp. Men ikke før to superkule gutter tidlig i tjueåra har fått meg til å love at jeg skal hilse henne og gi henne «much love and kisses».

Vi tusler hjem, Bison litt forskrekket og lei seg, minstemann storøyd (og mer viktig: sulten!), og siden har ettermiddagen gått med til å gjøre unna det nødvendigste og få dem i seng. I mellomtiden har jeg fått oppdateringer fra Gubben, fra et fellesrom på sykehuset der folk synger i gangene, men der de ellers har fått ypperlig behandling i følge min mann. Hun er full av blåmerker og skrubbsår, men det eneste de er usikre på nå er lårbeinet hennes. Når vi vet hva de ender opp med, vet vi også om de kommer hjem i kveld eller om de må legges inn. Jeg håper naturligvis på det første, men anbefaler de innleggelse gjør vi selvfølgelig det (min mann har vært på tråden til forsikringsselskapet, og i så fall flytter vi over til et privat sykehus. Ikke for det, det er visst mye mer underholdende der de er, men de offentlige plassene kan med fordel komme noen andre til gode).

Så ja. Litt mer action enn ønskelig på denne dagen. Fram til dette skjedde hadde vi en fantastisk fin dag- igjen. Jeg håper og tror at Turbo kommer seg nok til at vi får en fin tur videre også, om enn i litt lavere tempo, og at turen til ER på det offentlige sykehuset i nabolaget vil bli stående som en artig parentes.

Men fy, så skummelt. Og tanken som kverner igjen og igjen, er jo at hvis hun hadde vært litt raskere… bare noen få centimeter… hvis hun hadde havnet foran på bilen… nei, jeg vil ikke tenke tanken ut. Vi kunne faktisk ha kommet hit med to barn, og reist hjem igjen med to barn. Det er jo det normale, men på akkurat denne turen ville det vært en katastrofe. Vi var centimetre unna, bare centimetre! I det perspektivet er noen blåmerker og skrubbsår en stor, stor gave.

Treåringen funderer i veikanten og blåser frø fra en blomst på vei hjem med mamma og lillebror. Mange tanker i et lite hode. Da er det er godt å ha Dinglis!

Moralen er: du er aldri helt trygg, heller ikke på grønt lys. Vi skal nyte siste del av oppholdet, været, kulturen, severdighetene, og vi kommer tilbake når tiden er inne. Men vi skal jaggu også gå forsiktig!

11 tanker om “Dag 15: Takk Gud for noen små centimeter…!

  1. Uff, det er neimen ikke store marginene som utgjør en forskjell noen ganger! Godt det gikk såpass bra, håper det kun er litt blåmerker og skrubbsår!

    Store klemmer og varme tanker sendes herfra! ❤️

  2. Huff, så utrolig skummelt! Håper Turbo slipper med kun blåmerker og skrubbsår, stakkars liten <3 Gode tanker herfra!

  3. Fy søren så skummelt! Så fort ting kan endres! Håper alt går bra med henne og dere andre, masse tanker og klemmer sendes herfra <3

  4. Jeg er utrolig dårlig på å legge igjen kommentarer på blogger jeg følger, men jeg kunne ikke la være nå. Jeg sitter med hjerte i halsen og klump i magen, og krysser alt av fingre og tær for at det ikke er mer enn skrubbsår og blårmerker (og noen tåkete minner) dere tar med dere fra denne forferdelige opplevelsen.

    Jeg begynte å følge bloggen din da du hadde kun få uker igjen av permisjonen med Bison. Min eldste er kun 2-3 uker yngre enn Turbo. Jeg ser likheter mellom jentene våre, begge uredde og klare for å leve livet fullt ut. De sitter ikke og venter, men oppsøker og utforsker alt de kan. Og for min del betyr det å holde igjen så ofte jeg kan for å lære henne litt forsiktighet. Mammahjertet gråter av å lese om din opplevelse av det jeg anser som en forelders største frykt; å være hakket for langt unna til å dra ungen vekk når ulykken skjer ?

    Jeg venter spent på oppdatering om hvordan det går med Turbo!

  5. Noen ganger er en millimeter nok. Både den ene og andre veien. Skummelt!
    Masse gode tanker til alle og spesielt Turbo.

  6. Jeg turte nesten ikke lese engang. Fy så skummelt! ☹️ Håper Turbo er i tipp topp form igjen snart og at hun slapp unna med blåmerker og skrubbsår

  7. Jeg fikk hjertet i halsen når jeg leste nå – herlighet så skummelt og så bra marginene var på riktig side.
    Det er betryggende å vite at sykehusene i Cape Town er vel så bra som norske sykehus så dere er i trygge hender. Masse ønsker om god bedring herfra.

Det er stengt for kommentarer.