Dag 16: et tilbakeblikk på dag 10 (trur eg)

Tusen, tusen takk for gode ønsker og kommentarer til Turbo, selv om jeg ikke rekker å svare (ennå) setter jeg virkelig stor pris på det. Det går bra med henne! Og mens jeg i går var helt skjelven ved tanken på at vi var så nære på å miste jenta vår (det høres så melodramatisk ut, men det var faktisk det vi var. Synet av en liten barnekropp på full kollisjonskurs med en diger pickup i full fart var ikke pent, og jeg håper virkelig jeg slipper å se det igjen noen gang), er jeg i dag bare, bare glad. Selv om hun ligger i sofaen med bandasjert bein på pute og leker Dronningen befaler 😉 Hun har vondt både her og der, men venstre lår er verst, og hun kan foreløpig ikke gå. Men hun er samme glade, søte, omsorgsfulle, morsomme og litt bossy Turbo som hun alltid har vært, og det er så herlig. Møkkete er hun også, stakkars, siden skrubbsår, dusj og fireåring ikke akkurat er kompatible enheter. I morgen må hun dog til pers, siden vi skal til ambassaden og ordne pass til minsten.

Så vi har kommet oss etter gårsdagen, og er bare glade for at det gikk så bra (de gangene samtalen har dreid i retning «Tenk om…» har mannen min bryskt avbrutt meg, eller seg selv, og minnet oss på om at det gikk bra, det er ingen vits i å plage seg selv med alternativet). Legene konkluderte til slutt med at «bruddet» antagelig bare var en skygge på det ene røntgenbildet, og ikke noe som krevde innleggelse, så da er hun rett og slett bare forslått og oppskrubbet. Hvilket mirakel!

I og med at hun bare ligger stille, var vi inne… helt til klokka to, for da orket vi ikke mer (forklaring er vel unødvendig her, vi snakker om tre barn under fem… *sukk*). Vi løftet henne over i trilla der hun akkurat får plass, og trillet en tur ned på lekeplassen så Bison fikk løpt av seg litt steam og alle fikk frisk luft. Men det blir nok noen rolige dager fremover (vi krysser bare fingrene for at hun kommer seg såpass at vi kan ta noen av de planlagte bussturene rundt i byen og at hun kan bade og gå på lekeplass. Det hadde vært så surt for henne å bare måtte se på, hele siste rest av turen).

Hun vil jo så gjerne henge i nabohusken…! Vi er i verdens beste lekeplassland, det går ikke an å bare sitte i vogn og se på. *krysse fingre*

Da passer det jo fint å dra opp minner fra de dagene som forsvant i sightseeingtåka. Jeg må allerede jukse med mobilalbumet for å huske hva vi gjorde når, så det er på superhøy tid å få dette ned før det synker i Glemselens Elv. Kanskje jeg begynner å bli gammel og glemsk, hehe, men dagene har vel gått vel omtrent sånn…

  • torsdag: møte gutten vår for første gang, hos fosterfamilien
  • fredag: overtakelse! 🙂 🙂 🙂
  • lørdag: ingen planer
  • søndag: Waterfront og akvariet
  • mandag: rettsmøte og red bus tour
  • tirsdag: besøk på NORSA-prosjektet
  • onsdag: tur til Bugz Playpark og møte med sosialarbeider

… da har vi kommet til forrige torsdag. Da var det regn i lufta! Men det gjorde absolutt ingenting, vi kjørte for det meste bil allikevel. Først dro vi ut mot Stellenbosch, til et sted som heter Cheetah Outreach. Der vi fikk se- og klappe!- verdens raskeste dyr. Selv treåringen var dypt konsentrert!

Jada, Bison fikk også klappe, sammen med pappa. Men dere skjønner tegninga. Inn og ut igjen, sammen med to vakter, og med nøye desinfisering av hender og skotøy både før og etter. Og når de merket at dyrene ble stresset, måtte vi pent vente- som det skal være. Dyr i fangenskap er jo et omstridt tema, men min (kanskje naive) tilnærming at så lenge de har det godt og får ordentlig stell er det innafor. At man må vente litt ekstra lenge i kø er sånn sett et kvalitetstegn.

I tillegg til cheetah’ene (er det ikke geparder, da? Hilsen Lenge-siden-biologien, som plutselig ble usikker på leopard og gepard), var det også noen få andre dyr der. Noen søte rever med kjempeører, og diverse kattedyr av varierende størrelse. Og skilpadder- vi har møtt skilpadder overalt der vi har vært, de er tydeligvis standardutstyr på slike steder. Det som var overraskende på dette stedet, var alle hundene. Men det hadde sin forklaring: i tillegg til å huse en del geparder, driver de også gjeteropplæring av store hunder, slik at de skal kunne skremme bort gepardene som lever fritt nord i landet. Det er ikke lenge siden geparder balanserte på randen av utryddelse, fordi de ellers gikk til angrep på husdyr og endte med å bli skutt. For å beskytte de resterende frittlevende gepardene lærer de altså opp hunder til å skremme dem vekk. Verden går fremover!

Etter litt mer kjøring, og en ganske svett lunsj der jeg virkelig kjente på dette med tre små unger samtidig (men besto lakmustesten: på tre minutter hadde jeg skiftet en bæsjebleie, gått på do selv, kledd på oss begge og vasket hender uten at verken barn eller veske hadde berørt gulvet. Triumf!), beveget vi oss mot noe som heter Butterfly world. Navnet viser til den store hallen med frittflyvende sommerfugler, men det var også mye, mye mer: skjelettsamling av eksotiske dyr (pinnsvin og slange var spesielt fascinerisende!), edderkopputstilling (grøss!), amfibier av alle merkelige sorter, skilpadder (seff), rådyr og ender, og ikke minst en skikkelig raritet: en kombinert fugle- og marsvin-innhegning som stort sett besto av dumpede kjæledyr.

Det ER en ordentlig frosk, selv om det ser ut som den er laget av plastikk 😉

Edderkopper og taranteller, ugh!

Jeg har egentlig en liten videosnutt som viser lydnivået når femti-seksti marsvin skjønner at maten er på vei og løper pipende bortover mot døra. Det var helt vanvittig! Dessverre tar det så lang tid å laste opp ting her at jeg ikke tør prøve en gang. Men tro meg, det var en opplevelse i seg selv. Dette er for øvrig dyr som Butterfly World bare har fått i fanget, siden eierne ikke kan/vil ha dem lenger. De hadde skilt ved mange av innhegningene med bønn om å ikke skaffe seg kjæledyr man ikke kan ta vare på.

Kanskje det var regnet, eller at vi er så langt utenfor sesongen, men vi hadde begge stedene nesten for oss selv. OK, det var kanskje en overdrivelse, men det var virkelig ikke trangt om plassen på noen av stedene, og det utgjør en stor forskjell! I tillegg var begge deler relativt små, og du kommer tett på dyrene. Fuglene gikk rundt beina på oss og du risikerte å plutselig stå ansikt til ansikt med en diger, grønn øgle. Kjempemorsomt for de små, og jeg tør påstå også for storebror. Når sant skal sies syntes jeg det var ganske artig selv, hehe. Dyr er stas! Vi valgte jo vekk safari, fordi det bare ville blitt stress (det tror jeg var en helt riktig vurdering, gitt), og fordi det strengt tatt ikke er så morsomt for småbarn å sitte i bilen og speide etter en løve i timevis før du kanskje får napp. Dette var lavinnsats-varianten, og for ungenes del tror jeg det ble veldig, veldig bra.

Det var en lang dag, og vi var helt ferdige da vi kom hjem. Men dagen var likevel et stort, vellykket pluss i boka. Minsten var glad og fornøyd. Far og mor nøt synet av bølgende druemarker (egentlig var vinsmaking en del av denne pakka, men det sto vi klokelig over), guidene våre pepret oss med informasjon om stedene vi kjørte forbi og vi fikk også sett at selv fugleskremslene er annerledes her nede i sør:

Vi la inn lunsjstopp i det de kaller for «Strawberry fields», der de dyrker og selger jordbær og alt som kan lages av jordbær. Det var med tungt hjerte jeg måtte stå over butikken, det hadde vært artig å smake, men med en søvnig ettåring i sele og en treåring som var i det lite samarbeidsvillige hjørnet fant jeg det lurest å be de andre spise mens jeg trasket rundt i regnet utenfor og så på fugleskremsler. Joda, det er mye idyll, men slike episoder er også en del av det å dra med småbarn på tur… 🙂

Neste «hente inn igjen»-dag er dagen etter, med turen til pingvinene i Simon’s Town, Scratch Patch og Kirstenbosch. Men nå skal jeg krype ned bak en sliten liten jente, som har vondt både her og der, men som sagt er like hel og ved godt mot. Og som hun flere ganger i dag har gjentatt- «Det var ikke min feil, mamma. Han kjørte på grønn mann!». Jeg er så glad for at hun har lagt ansvaret der det egentlig hører hjemme. Ikke på Bison som «stjal» oppmerksomheten til min mann, ikke på oss, og for all del ikke på seg selv- men på han som faktisk kjørte på rødt uten så mye som å sakke farten. I følge min mann var han helt knust, stakkars. Jeg hadde nok ikke vært like forståelsesfull dersom hun hadde blitt alvorlig skadet, men når det nå gikk bra må jeg si at jeg skjønner fortvilelsen, det er jo enhver bilførers mareritt. Men jeg håper han tråkker på bremsen neste gang!