Allting har en ende…

… men pølsa har to, sa moroklumpen.

Jeg fikk ikke sove i går kveld, sikkert litt reisefeber kombinert med tanken på pakkingen som gjenstår. Likevel våknet jeg av meg selv litt før seks. Første gang her på turen, men standard hjemme i Norge. Kanskje jeg mentalt er på vei hjem allerede.

Leiligheten er halvmørk (og rotete! Vi har én koffert ferdig, men vi kunne ikke pakke alt på barnerommene i går. Og klok av skade smekker vi ikke igjen siste koffert før rett før avreise- det dukker alltid opp noe vi har glemt) og stille. Jeg klarte å snike meg ut bak ryggen på mannen ved siden av meg. Altså den lille mannnen, Bison, som alltid kommer inn sent på kvelden og vil sove med mamme. Minstemann ligger i babysenga si mellom alle kosedyrene. På det andre rommet ligger Turbo og Gubben, jeg hører dem småsnorke. Utenfor er det fremdeles mørkt, men måkene er våkne, og den første morgentrafikken- med og uten dundrende musikk- er i gang. Snart står sola opp, og skolegården ved Sea Point High School rett under oss vil fylles med elever i skoleuniformer, latter og prat. Venter vi enda litt, begynner rødbussene å gå langs Beach Road, og paragliderne å seile ned fra Signal Hill og lande på den store gressletta ved lekeplassen. Mens bølgene slår og slår mot stranden.

Og jeg kjenner meg så trist. For første gang på turen (med unntak av de kjapt borttørkede gledestårene da jeg så minstemann første gang gjennom bilvinduet) har jeg nesten lyst til å gråte en skvett. Det blir så leit å forlate alt dette, dra fra den hyggelige, gamle vaktmannen i resepsjonen som alltid vil gi Bison high five, low five og baby five når vi kommer ned om morgenen, og som neppe er her hvis vi kommer tilbake. Dra fra Waterfront og Thomastoget- hvorfor kjørte vi ikke en gang til- med alle gatemusikantene- hvorfor ga vi ikke litt mer tips-, for ikke å snakke om alt vi ikke har gjort en gang.

Men til tross for reisevegringen: Dette bildet, tatt i går, beskriver vel stemningen bra. Bison gledet seg masse til å kjøre rødbussen, men så sovnet han rett etter avgang. Ungene har hatt det gøy, men de er slitne nå. Det tar på å ha så mye moro, det koster når hver dag er annerledes enn den forrige. De små trenger hverdagen sin nå. Turbo sa det rett ut i går, at hun elsker Sør-Afrika, men nå vil hun hjem til vennene sine. Hun har nok rett. Det har vært moro, men det holder nå.

Vi tilbragte siste dag i vakre Kirstenbosch. Turbo er tilbake oppe i trærne!

Tilløp til skogbrann var det også! Den ble heldigvis slukket raskt.

Det er så sjukt vakkert her!

Boomslang’en.

Gubben avsluttet med larver til lunsj. Skarreværra, så skarreværra.

Klart vi kommer tilbake. Men når? I starten av turen snakket Gubben om «et par år». Etterhvert som pengene har flydd er det «om noen år», og «minsten må jo bli stor nok til å skjønne noe». Når vi må a) finne et tidspunkt som passer, b) dra med oss sju barn og c) betale for gildet tilsier jo det at vi ikke kan dra ned til Sør-Afrika i hytt og pine. Og jeg savner det allerede før vi har dratt. Vi har såvidt skrapt i overflaten på et land som er så mangfoldig, sammensatt og komplisert at det gjenstår ufattelig mye å se og gjøre. Får vi noen sinne gjort det?

… i tillegg er nok de litt såre følelsene av generell karakter. Som alltid når jeg er på reise, blir jeg minnet på hvor uhorvelig stor verden er, og så mye vi ikke får sett. Strømmen av turister som kommer, koser seg, og drar tilbake til sine egne liv i Stuttgart og Liverpool og Nordheimsund minner meg på hvor forskjellige liv vi lever og hvor mye som er tilfeldig. Jeg dumpet ned i Oslo, og vær så god, der er ditt liv, der er ditt ankerfeste. Andre blir født i Inimazo Yethu, vær så god, du får gjøre det beste ut av det, her hører du hjemme.

Turbo inspiserer søppelbilen en tidlig morgenstund i Sea Point, med Minsten krabbende i bakgrunnen.

Mest av alt blir jeg minnet på at tiden bare går og går og går, det er ingenting vi kan gjøre for å stoppe den og holde fast ved det som var. Slik er jo det alltid, men på reise blir det enda mer tydelig. Babyer blir småbarn, småbarn blir store barn, store barn blir tenåringer og unge voksne som kanskje- grøss- forlater redet snart. Gubben og jeg får stadig nye årringer. F*en, livet er kort, altså!

Men nettopp fordi livet er kort, er det så viktig å sette pris på alt. Rubbel og bit. Når vi nå står foran en hjemreise av det mer strabasiøse slaget, skal jeg prøve å gjøre det beste ut av det- også. Og selv om vissheten om at det blir lenge til neste besøk, gjør det vondere enn det ville vært å dra fra for eksempel Spania, så gleder vi oss veldig til å se alle der hjemme. Jeg har savnet dem fryktelig. Og det er så mye som har skjedd mens vi har vært borte- ball for eldstejenta, sommerjobbtrening for 17-åringen, ny obo til 14-åringen (høytidelig overrukket på Schlagerforlaget i går). Sånn er det hos oss, er du borte i tre sekunder går du alltid glipp av noe. Vi har mye å rydde opp i også, ikke minst en tannlegetime som har gått skeis og som truer med å forsinke reggisen, det er faglærersamtaler og konserter på løpende bånd. Vi trengs hjemme, og jeg gleder meg usigelig til å klemme alle de andre ungene igjen.

Og når vi nå drar fra dette fantastiske stedet, så har vi den fineste suveniren av dem alle. Neida, jeg tøyser litt nå. Men det er jo også noe som gjør denne turen så spesiell, du blir like sentimental som med de nyfødte, og det er litt sårt at dette Livsendrende snart bare blir katalogisert sammen med en rekke andre gode minner. Men samtidig gleder vi oss. Nå skal minsten vinke farvel til hjemlandet sitt og få et nytt. Når vi lander i Oslo i morgen er det med et splitter nytt familiemedlem, og det skal bli stort å starte en ny hverdag sammen med minstemann, skatten vår, han som via livets alle svinger og rundkjøringer endte opp sammen med oss.

 

… og de aller største skjellene. Vi har en del i bagasjen, sammen med fjærene!

Whoa, it’s been a ride. Takk for oss, vakre, bråkete Cape Town.

Nå starter neste kapittel!

12 tanker om “Allting har en ende…

  1. For et flott og rørende innlegg. Jeg leser med tårer i øynene. Og for en reise dere har hatt, og ikke minst vil få fremover (hjemme altså, tenker ikke på flyreisen). ? God tur hjem. Det blir spennende å høre om hvordan minstemann reagerer på å møte resten av flokken og se alt hjemme.

  2. Frysninger og tårer i øynene av de siste linjene der. Ønsker dere en riktig god tur hjem, tipper det blir fantastisk å få samlet flokken! <3

  3. Jeg har fulgt hele reisen deres, og sitter nå med tårer i øynene. Du skriver så fantastisk bra og levende! Vi er helt i startgropen av en adopsjonsprosess selv, og Sør-Afrika er landet vi ønsker å adoptere fra. Vi vet det er en lang vei å gå, men etter å ha lest dine innlegg, føler jeg meg enda mer sikker på at vi har tatt et riktig valg. Lykke til med reise og hjemkomst!

    • Beklager uhorvelig sent svar på denne, men så moro å lese! Og masse lykke til på den videre veien 🙂 Det er en lang vei å gå, som du sier, og ventetiden i Sør-Afrika har jo blitt ganske lang de siste årene- men jeg kan virkelig skrive under på at det venter dere et eventyr i den andre enden! Lykke, lykke til!

  4. Tårer i øynene her også! En fantastisk reise det har vært stort å følge med på herfra! Og begynnelsen på en mye lengre en! Gleder meg til å høre hvordan minstemann reagerer på sitt nye hjemland og møtet med alle søsknene! God tur hjem og lykke til på flyreisen!

  5. Godt å se at jeg ikke er den eneste som fikk tårer i øynene. Det har vært fantastisk å følge reisen deres helt fra det første kurset til ferdig adopsjon. Og jeg skjønner så godt at det er trist å reise derfra. Vi var jo bare på en vanlig safaritur da vi var i Tanzania for noe år siden, men jeg falt så pladask for det landet! Ungene blir nok dratt med på en lenger tur til de trakter når de blir større.

    Og god tur hjem! (Og lykke til ?)

  6. Masse lykke til med hverdagen og alt som venter hjemme. Det har vært veldig fint å følge hentereisen deres. ???

  7. Takk for at jeg fikk følge dere på denne turen og for at jeg får følge dere videre i hverdagen hjemme.
    Lykke til med hjemreisen som dere sikkert har fullført nå og velkommen til hverdagen og deres nye liv som 7-barnsforeldre. Jeg antar søsknene tok meget godt mot dere hjemme.

  8. Takk for rørende og fine innlegg fra denne fantastiske turen! Håper hjemturen gikk greit, og at dere finner dere til rette i den nye hverdagen. Tenker det var godt å se de andre barna igjen <3

  9. Masse lykke til med hverdagen og alt som venter hjemme! Det har vært veldig fint å følge hentereisen deres.

  10. Tusen, tusen takk for alle fine kommentarer og lykkeønskninger! En felleskommentar er bedre enn ingen kommentar, her jeg langsomt jobber med mot å komme ajour samtidig som jeg ikke skal bruke for mye tid foran pc’en (knegg, knegg). Jeg må igjen si at det har vært kjempestas å ha slik en digital heiagjeng både på turen og i prosessen (og i sjokkfasen med lille Turbo, ikke minst). Hver eneste kommentar er behørig satt pris på, og blir også et fint minne en gang i fremtiden når vi drømmer oss tilbake til yngre dager, sol og familielykke i Cape Town.

    En super mai med masse sol og deilige fridager ønskes hver og en av dere! 🙂

Det er stengt for kommentarer.