Stream of conciousness…

på norsk. Med punktum 😉

Men ja. Siden jeg plutselig falt helt ut av loopen og sliter med å komme i gang igjen, må jeg blåse i alt som heter tema og oppsett og konklusjon og sammenheng, og bare kickstarte meg selv med et ordentlig «det som faller ned i hodet»-innlegg. Uten mål og mening, men forhåpentligvis med et dødsstøt til skrivesperren.

***********************

Så hva skjedde? Ikke noe dramatisk. Alle lever, alle har det fint, ingen ulykker, konkurser eller ekteskapelige kriser. Beklager! Det var bare en liten perfekt storm av mange småting. Det gikk opp for meg at denne bloggen har overlevd i snart fire år først og fremst fordi jeg får skrevet også når jeg egentlig ikke orker. Uten taktikker som å sitte oppe litt for lenge, eller stå opp midt på natta etter å ha fått en fot i mellomgulvet, eller legge minsten til en dupp og løpe opp til PC’en til tross for hundre andre nødvendige gjøremål, så hadde det ikke funket. Skal det bli noe blogg, må sånne små lommer av tid brukes. Og nå, i kjølvannet av den helsikes infeksjonen som bare nesten forsvant etter siste antibiotikakur og deretter blusset opp igjen, så sa det til slutt sopp. Søvnen, som var tvilsom nok fra før med tenåringer som kommer altfor sent hjem, småbarn som står altfor tidlig opp, unger som turner i senga midt på natta og etterlater seg 20 centimeter ytterst på kanten til din benyttelse, ble satt under press av tette bihuler og hostekuler i tillegg. Å ikke bare sove for lite, men også elendig, ble for mye for en stakkar. Når minsten la seg ned for å sove formiddagslur, ble jeg liggende (søvnløs, men tilnærmet i koma likevel) i senga ved siden av. Sene kvelder har ikke eksistert overhodet.

Ting vi har gjort i det siste: spilt megasjakk på Klækken hotell, der min bestemor hadde invitert til familietreff.

Når du ikke klarer å velge… *sukk*

Deler av slekta nyter utsikten fra Ringkollen.

Det begynner å bli bedre nå. For første gang på lenge kan jeg pusse nesa uten at det føles (og høres ut!) som halve hjernemassen følger med i papiret. O lykke. Det er langt igjen til det er noe overskudd å snakke om, men turen opp og ned bakkene til barnehagen består av færre pauser og lettere skritt. Fire måneders kontinuerlig bassiluskjævelskap er snart tilbakelagt, og takk og lov for det. Dette familielivet funker dårlig når mor går i halv fart. Permisjonen min er dessuten halvveis, det hadde vært greit å få nyte resten i normal tilstand.

Heldigvis er ikke hverdagen her ennå, så det har gått greit selv med en litt slapp mamma. De små pausene jeg har hatt, har blitt brukt fornuftig- med fem dager igjen til skolestart kan jeg notere at den opprinnelige gjørelista mi for sommeren består av ett eneste punkt (riktignok fylles det stadig på med nye, men de «gamle» punktene har jeg tatt ett etter ett, sakte, men sikkert. Vi har tømt garasjen. Ryddet loftet. Demontert trappegrinda. Sortert barneklær, med tungt hjerte. Jeg har mailet og styret med en zillion kurstimeplaner og musikklærere og begynner å få til en timeplan, samtidig som alle unger har kommet levende fra sommerskoler og konserter. Vi har handlet på salg og søkt barnehageplass og endret søknaden tre ganger etter tilsvarende mange telefonkøer hos bydelen, sendt inn skjema for navneendring, og den virkelige rosinen i pølsa var at jeg fikk time på helsestasjonen midt i juli og kunne sende (*trommevirvel*) doble rapporter til sørafrikanske myndigheter med bilder og stempler fra helsestasjonen EN UKE FØR FRISTEN! Ungene hadde også fullt sett med regntøy i barnehagen allerede andre dag i barnehagen, noe som er personlig rekord satt midt i den knusktørre sommerheten. Damn girl, noen ganger tenker jeg at du ikke er så håpløs som du tror.

Noen har tegnet på min Simplified Planner! Gu’ kor overraskende! Men sånne ting har jeg sluttet å irritere meg over. Rosa er jo en fin farge.

Jeg var innom en tur med en liten krysantemum-hilsen til min far, som skulle ha fylt 66 år i tiden som har gått. Det er selvfølgelig utrolig trist å tenke på alle de årene vi ikke fikk, flere for hvert bursdagsbesøk, men jeg skylder fatter’n en slags takk for at han gjorde meg bevisst på nøyaktig hvor dyrebar den er, den tida vi har til rådighet. Memento mori, ikke sløs med dagene dine, hilsen pappa.

Første kamp. Godt å være tilbake (hva i all verden skal jeg gjøre den dagen han slutter, eller bare blir så gammel at det blir direkte rart å ha med mora si på kamp??). Akkurat her var det faktisk ganske så behagelig, sol og mild vind…

… og så gikk sola ned og vinden økte på, og vips sitter du der som en annen nybegynneridiot og hakker tenner. ALLTID langbukser på kveldskamp. ALLTID!

Dette er juli her i huset. Årets roligste tid. Det hender jeg lurer på hvordan det føles å ha, tja, for eksempel en helg, uten flere planer enn de du lager for deg selv. En vakker dag skal jeg teste det ut, men det blir ikke på de neste ti årene («…og da kommer barnebarna», pleier Gubben å sukke på dette tidspunktet i konversasjonen, og det har han jo rett i!).

I tillegg til den fysiske biten med elendig form og like elendig søvn, spiller en viss mental slitenhet inn. Dette har vært en sommer med mange forandringer. Jeg liker ikke forandinger, jeg synes det er flott at ting er som de er, og selv om overgangen fra småbarn til store barn til tenåringer til voksne har gått uforskammet greit her i huset har dette vært sommeren hvor effekten virkelig slår inn. Akkurat nå sitter jeg og venter på 17-åringen som ser Haisommer på utekino med noen kompiser. Han skal komme tidlig hjem. Det skal ikke eldstejenta, som har fadderuke på universitetet rett etter et par intense jobbuker rett etter Interrail. Bekymret? Gjett på ja. Hun kjører et vanvittig slitsomt løp, det er lange jobbdager og like lange netter og aller helst vil jeg bare avtale at Gubben står klar på et gitt sted klokka ett og tar henne trygt med hjem for å sove. Men jeg kan ikke. Det ville ikke være fair. Hun er ute med en hel masse innflyttere til byen, alene og frie som fuglen, de fleste vennene hennes her i byen har også flyttet ut, jeg kan ikke være sånn klam mamma som nekter å slippe taket og fremdeles maser om innetider og «send melding klokka da og da». At jeg har henne i kjellerleiligheten gir meg ikke rett til å frata henne den nyvunne følelsen av frihet som følger med studentlivet. Rolig nå, mor, rolig nå. Folk har overlevd fadderuka før, og hun kjenner vel best selv hvor mye jobb hun tåler på toppen av et krevende studium. Shut up and back off!

Hva er dette? På dagens Fadderarrangement hadde alle gruppene fått utdelt hver sin nasjonalitet de skulle kle seg ut som. Min datter og hennes gruppe skulle være tyskere- ergo Birkenstock med sokker i sandalene.

17-åringen følger hakk i hæl. Etter mye fram og tilbake, slutte eller ikke slutte, endte hele fotballmiseren med en slags back to basic-strategi. Han elsker fotball, men vil ikke bruke 5-6 dager i uka på det. Løsningen var like enkel som vanskelig- han har bedt om å bli flyttet til andrelaget, og i går kunne jeg som én av tre fremmøtte foreldre (innsidetips: antallet foreldre på sidelinja i ungdomsfotballen synker proporsjonalt med ambisjonene til laget) se at han lekte seg på banen og scoret hattrick for sitt nye lag i debuten. En veldig god løsning der altså, men det er ikke poenget, poenget er at dette er 100% hans eget valg. På samme måte som alt med sommerjobben har vært hans greie, jeg har ikke sett en kontrakt eller arbeidsplan, han har styrt skuta selv. Og at han også blir borte halve natta for å leke seg med beats og musikkprogrammer sammen med venner, venner som du ikke lenger kjenner foreldrene til, som du bare må håpe og stole på er som de sier de er. Visst ser han også film med mor og far i sofaen fra tid til annet, men igjen: hans eget valg. Poenget er at han også er i ferd med å vokse seg ut av mors favn, og du har kommet til det punktet at å legge ned harde, faste regler ville virke fullstendig mot sin hensikt fordi unga må få lov.

Ikke for det. Noen pre-russetur til Kos ville det ikke vært rom for her i heimen. Men foruten det ene unntaket der, øver jeg meg på å ligge unna.

Det er ikke bare de store som vokser heller. Alle vokser. Den litt skamfulle lettelsen;  Guh, så deilig at treåringen ikke er så innmari treåring lenger, blir avløst av sentimentalitet når jeg går igjennom fjorårets høstklær og innser at mesteparten er for smått, de lubne, korte småbarnsbeina har blitt lange og slanke og sterke, er det snart slutt på «Mamma, du er bestevennen min og jeg elsker deg!»-klemmene om natta? Men åh, tenk å sove en natt i strekk. Konfliktfylte følelser, javisst. Og tiåringen da, vi var på shopping her om dagen, hun kan møte femteklasse med splitter ny Beckman-sekk (med Tropical-design, samme hva mor tenkte om lyse farger og vinterslaps… det var denne selvbestemmelsesretten igjen, da) og et par nye hull i ørene. Snart vokser hun til, snart er hun ungdom hun også, og har jeg egentlig vært så som jeg burde ha vært? Pffft, vi snakker om en unge som kjøres og dulles og dalles med hele tiden, hun fikk ta med seg bestevenninna til Tivoli i forrige uke og legger seg aldri uten nattkos. Men… sier en indre, tynn stemme, er det egentlig nok, hun er jo klemt mellom alle krevende store- og småsøsken? Beskjed til meg selv: så fort hun er tilbake fra venninna i Fredrikstad skal vi gå og se Mamma Mia sammen, bare hun og jeg. Det blir hyggelig, så hvorfor føles det litt som det ikke er nok, det heller?

Sukk. Jeg liker ikke forandringer, og har lagt opp til et liv der forandringer oppstår absolutt hele tiden. Smart.

Å blogge om det er et annet valg som fremstår tidvis som smart, andre ganger som fryktelig usmart. Det har blåst en debattvind gjennom bloggeland, og som alltid blir jeg sittende og sture over argumentene til anti-mammabloggerne. Selge barna til høysbydende. Overtramp. Manglende respekt for barnas grenser. Barnas rett til å bygge en egen digital identitet. Det er viktige, og vektige, innvendinger. Selv om jeg bare har en bitteliten hobbyblogg er dette problemstillinger som ikke kan avfeies. Jeg står for det jeg gjør og mener- dog ikke skråsikkert- at linja jeg har lagt meg på kan forsvares (masse tanker her, kanskje «en annen gang»?), men det er rart med det- det blir noen ekstra runder i tankeboksen når slike ting dukker opp.

Nei, dette er ikke bilde av en blogger. Det er en av våre mange fastboende små kjæledyr nede på badet, denne kaller vi Leieboer’n og prøver å unngå å knerte ham med badevannet så godt det lar seg gjøre. De sier at edderkopper holder huset fritt for andre insekter, så da velger vi det minste- eller muligens største- ondet.

Og dette, det er en fremtidig konsertpianist liten, spent gutt som skal møte hun som kanskje blir pianolæreren hans. Opplegget ser veldig, veldig bra ut. At det verken er spesielt praktisk eller spesielt billig… vel, vi har som sagt mentalt satt av årene fram til 2023 til løping, kjøring og henting. Og det rosa badet vårt tåler noen år til. Håper jeg.

Dette! Så mange fine øyeblikk vi har hatt i sommer. Dette er en litt sen kveld der ungene hadde holdt på så lenge med labyrintene sine at eplekaka nesten var ferdig. Fri dagen etter, god stemning- næsj, vi lar leggetid være leggetid og bevilger oss en paibit med iskrem og hoppekrabber på Blue Planet.

 

Sommeren? Sommeren var het, het. Så skrudde noen av varmen over natta. Det er kjølig nå, vi har gått inn i tiden der vi kan velge mellom å fryse om morgenen eller svette midt på dagen. Jeg hadde håpet på flere badeturer, men det er ikke sikkert vi får til det. Vi kan trøste oss med at vi var ganske flinke til å utnytte mulighetene tidligere i sommer. Det har vært så varmt i sommer at det heller ikke passer seg å klage. Snart er det vakkert fargespill og duften av høst i lufta, og hvis minstemann tillater det også fem minutter med My Soul, there is a country på øret på vei hjem fra levering i barnehagen. Kjempehøyt. Ikkeno’ sier høst like tydelig som Parry.

Skolestart? Skolestart blir bra. Selv om vi får en tiendeklassing- alltid skummelt, det er så mye som henger på året som kommer, og årets tiendeklassing har jo en aldeles vill timeplan utenom skolen i tillegg- og selv om logistikken blir tøff dette året (også), med stort sett 2-3 ekstraaktiviteter hver dag og aldri helgefri. Jeg satt og regnet på det en dag, og fant ut at i år 2023 kan Gubben og jeg begynne å senke skuldrene. Det er det året vi gradvis begynner å få mindre ting som krever noe av oss, og barna kan ta over litt og litt selv. Men frem til da er det bare å henge i stroppen. Og det er jo ikke slik at jeg gleder meg til 2023 heller. Tenk så mange forandringer som skal skje på den tiden! *skjelve*

I 2023 skal vi også for alvor tenke på å pusse opp huset. Jeg ser det nå, at etter nesten ti år med Familien Litt For Slumsete begynner det å bli slitent her. Det får likevel vente. Ikke har vi tid eller penger til overs nå, og like viktig: det er ikke snakk om at jeg bruker det lille vi har på oppussing før vi kan leve i trygg forvissning om at ingen kommer til å tegne på dørene, eller polere parketten med sand, eller invitere naboungene på felleshopping i sofaen. Der er vi ikke nå!

Nope, nå er vi her. På sommerferiens nest siste dag. Etter en veldig fin, ganske intens, særdeles morsom sommer. Bassilusker til tross, det er evig mye å være takknemlig for. For eksempel at Gubben som skulle ninja-bryte seg inn i huset og endte som nedfallsfrukt fra verandahøyde slapp fra det med en forstuet tommel og et kutt i haka og ikke knakk nakken 😉 Og når fugleperspektivet blir for voldsomt, når tanker om voksne barn som flyr ut av rekkevidde, eller unger på vei inn i de uoversiktlige tenårene, og småbarn som er så bedårende at de burde fryses og vært sånn for besta-ha-haandig men illojalt og ufortrødent fortsetter med den evinnelige voksingen sin…

Fra bestemors hage. Dette endte vel opp som fusilli gazpacho-salat, om jeg ikke husker feil. Superenkelt, sommerlig og veldig godt!

… mens eplepaien må få hjelp av kjøpeblåbær etter en elendig blåbærsesong. Samma det. Krømblepai og vaniljeis er og blir en slager!

… da er det på tide å droppe fugleperspektivet og lande i hverdagen sin igjen, og først og fremst fylle hodet med hvilken film som passer best for en nesten-fireåring som skal på kino for første gang, og om vi skal lage krømblepai eller eplepannekaker med eplene fra min stemors hage.

Ønsker alle en nydelig oppstart etter ferien, og håper hverdagen kommer ikke bare med tunge skuldre og øyelokk, men også en viss lettelse over å få systemet i gang igjen. Slik er det i alle fall her!

Sånn, da var hodet tømt for denne gang, jeg beklager igjen det inntrufne- og så satser jeg på normale tilstander videre. Se opp for plutselig sutring over foreldremøte nummer 142, kommer snart til en nettleser nær deg!

4 tanker om “Stream of conciousness…

  1. Vel overstått sommer! Og gratulerer med å ha kommet i mål med den også!
    Den har minnet meg veldig om sommeren 2014, varmemessig, bare varmere, og jeg har flere ganger vært fryktelig takknemlig for at jeg i år har en fireåring, og ikke var høygravid, slik som for fire år siden!

    Det er neimen ikke bare enkelt å la eldstejenta være selvstendig, kan jeg tenke meg, lykke til! 😉

    Godt å høre at infeksjonen endelig er på vei bort, den har jammen vært gjenstridig!

    2023…. tenk at det året faktisk begynner å komme inn på horisonten! Men så fikk jeg påpekt på et seminar med den nye jobben at smarttelefonen faktisk ikke har vært allemannseie i ti år en gang…. Jeg stoler ikke lenger på tidssansen min, egentlig.

    Det var noe annet jeg skulle kommentere på også – det får bli tanken som teller! Masse lykke til med timeplan og oppstart av aktiviteter og alt!

    • Tusen takk for det! Og lykke til til dere også, på alle fronter!

      Ja, det har vært vanvittig varmt i sommer. Men jeg synes det har vært deilig selv om det ikke alltid har vært behagelig (i alle fall nå i ugravid tilstand, haha!). Nå som høsten plutselig har rykket inn over natta er det godt å ha vært skikkelig oppvarmet. Da er det liksom greit at det blir kjøligere og mørkere. Når høsten kommer etter en sommer som nesten ikke har vært noen sommer… da er det vanskeligere å være like høst-entusiastisk. Da føler jeg meg rett og slett lurt! 😀

      2023 høres fjernt ut, men det er som du sier forbausende nært. Tid er en ganske komplisert greie, egentlig, og hvor lang tid som har gått og hvordan det oppleves henger ikke nødvendigvis sammen. Og selv opplevelsen kan jo være sammensatt- at noe føles både nært og fjernt samtidig. På en side er det ikke så lenge siden pappa døde, men det ER jo samtidig en evighet når jeg tenker på alt som har skjedd. For å ta et eksempel.

      Jeg kan for øvrig berolige foreldre til yngre barn om at også fadderuka på universitetet er forbigående galskap. Nå har vi den første uka med noe som ligner normal hverdag for eldstejenta, og det er ikke like crazy. Men jeg undres fremdeles over hvordan det skal gå å kombinere 40% jobb med et krevende studium. På den annen side vet jeg at folk har klart å studere med barn 😉 noe som jo må sies å være langt mer enn 40% jobb! Dessuten er hun den mest strukturerte personen jeg kjenner, så hun vet nok hva hun gjør.

      Resten av høstkabalen legges i disse dager. Det skal bli et intenst år, men jeg håper vi får puslet på plass det siste. Og av og til får man seg en overraskelse, jeg satt i bilen med tiåringen og snakket om at hun nå måtte begynne å reise til fløyteundervisningen selv (kveldstid, noen t-banestopp unna og deretter en gåtur i begge ender), refleks og krysse veien og ikke forte seg og la-la-la… og kommer hjem til en mail fra fløytelærer om at undervisningen er flyttet til en skole mye nærmere oss. Litt flaks skal man ha! 🙂

    • Takk, det håper jeg også! Akkurat i dag, når regnet siler ned, håper jeg i grunnen aller mest at det ikke blir en altfor våt høst. Men akkurat det har vi jo enda mindre kontroll over enn timeplanen, så det får bli som det blir- og nye støvler står på shoppinglista 😉

      Og takk for at du henger med, til tross for varierende kvalitet og hyppighet. Det setter jeg stor pris på. En snill høst ønskes tilbake <3

Det er stengt for kommentarer.