Uganda: røde tall, dystre statistikker, og et prosjekt

Uganda er Afrikas selverklærte perle. Det står overalt, på digre boards på flyplassen, reklamer langs veikanten, og på alle ølreklamene. Uganda, the pearl of Africa. Og det er en perle. Beliggende midt på ekvator, mellom de tørre steppene i Øst-Afrika og D.R. Kongos tykke regnskog, er det et frodig, vakkert land.

elefant

Elefant i solnedgang. Selvopplevd, ja. Hvis dette ikke er vakkert, så vet ikke jeg! Jeg gleder meg til å fortelle mer om dyrene, og om de flotte menneskene vi møtte, og alt det morsomme vi opplevde. Men first things first, som det heter på godt norsk- en kort presentasjon av bakgrunnen for turen vår.

Men: 65% av befolkningen på rundt 35 millioner er barn. Fertilitetsraten er på 6,2 barn per kvinne. Nesten 70 av 1000 levendefødte barn dør før de er fem år. 70% av de som begynner på barneskolen fullfører ikke 7. klasse. Fire av ti tenåringsjenter blir gravide, og av hundre barn er det ti foreldreløse (kilder: Redd Barna, USAID, New Vision). Levestandarden for det store flertallet er svært lav, og AIDS-epidemien har rammet landet hardt.

Med andre ord: denne Afrikas perle skinner ikke helt slik den kunne gjort (en del av dette handler selvsagt også om styresett, men jeg skal ikke begi meg ut på politisk analyse- SÅ mye lærte jeg ikke på en snau uke! Men for å ta lightversjonen, så har Uganda som så mange afrikanske land en president som begynte bra- svært bra, ettersom han ble kvitt Idi Amin og Milton Obote- men etter hvert har blitt litt for glad i både makt og penger og nekter å gi fra seg noen av delene). Heldigvis er det mange hjelpeorganisasjoner inne, men behovet er likevel ufattelig stort.

Det er logisk å begynne med barna, og ikke bare fordi det er så mange av dem 😉 Kunnskap smitter. Selvfølgelig er det slik at jo flere barn på skole, jo større sannsynlighet for en bedre framtid for individet. Men de positive ringvirkninger ender ikke der. Barn på skolebenken gir også en positiv effekt i forhold til helse, hygiene, holdninger til barneekteskap, familievold og så videre utad i barnets miljø. Dobbelt positiv effekt, med andre ord.

Men i et land der mye handler om å overleve, der det ofte er mange kilometer til nærmeste skole, de færreste har tilgang til sykkel eller motorsykkel (bil er en virkelighetsfjern fantasi for de aller fleste, selv om det ikke virker slik i Kampala i rushtiden), og prosaiske ting som manglende sko eller matboks kan representere uløselige problemer, blir det ofte så som så med skolegangen likevel. Riktignok så jeg fargerike skilt på hvert gatehjørne: St. Mary’s nursery. Tiny Feet pre-school. Primary schools og boarding schools i hvert veikryss. Men dette er i byen, på landet er det en helt annen historie. Vår guide fra Redd Barna kunne også fortelle at det ofte var så som så med kvaliteten på skolene, både i byen og på landet. I det siste tilfellet var det et problem å få kvalifiserte lærere- det er rett og slett ikke særlig mange utdannede mennesker som er spesielt interessert i å bo i et gjørmehull. Også i byen kunne skolene være tvilsomme, med underbemanning, shabby lokaler og en «pedagogikk» som ikke har vært gangbar i Europa på mange tiår. Vi traff til og med en nordmann på forskningsoppdrag som kunne fortelle at han hadde møtt flere med universitetsgrad som knapt var verdt papiret den var skrevet på. Ikke dermed sagt at det er slik overalt, slett ikke- men at kvaliteten varierer, er nok et ubestridelig faktum.

Men mye arbeid legges ned, hver dag, av lokale ildsjeler, tøffe og engasjerte lærere, foreldre som drar lasset på dugnadsbasis og frivillige organisasjoner. Det gjelder å heve kvaliteten på undervisningen, utstyre lærerne med kunnskap til å takle elevenes behov og mulige familiære eller sosiale problemer- Uganda er et land der mange mennesker har mye bagasje, ikke minst i det konfliktherjede nord-, og sakte men sikkert overføre ansvaret for skolebygninger, personale, lønn og drift til myndighetene, som jo er de som egentlig skal sitte med ansvaret. Ikke minst dreier det seg om å holde barna på skolen. Det kan dreie seg om så konkrete ting som å samle inn mais fra alle foreldrene og rigge til felles matlaging midt på dagen, slik det ble gjort på en av skolene vi besøkte, eller strikke bind til jentene så de ikke skipper skolen hver gang de har mensen. Jeg tuller ikke, den første skolen var veldig stolte av sin bind-strikkeklubb, og kunne fortelle at det også var mange gutter som satt og strikket:

bindstrikking

Demonstrasjon av ugandisk bind-design av en svært driftig og løsningsorientert lærer. Legg merke til det bittelille rommet i bakgrunnen med bøker i stabler; det er rektors kontor. Fullstendig pc-løst, hvis noen skulle lure 😉

Og dette koster penger. Redd Barna har i samarbeid med blant annet NORAD jobbet mye med skoleprosjekter i Uganda, og det er i all hovedsak norske midler som er brukt til det pågående I’m learning-prosjektet i landet. Men private bidrag er også høyst nødvendig, og tidligere i høst lanserte de en skolestartkampanje i samarbeid med Egmont, som blant annet gir ut Foreldre og Barn. Jeg la merke til den, jeg også, og husker at jeg tenkte at det var en snedig ide- å knytte skolestart i Norge (hvilken sekk er best i test? Hva slags matboks skal jeg kjøpe til Frida? Hjelp, Petter har vokst ut av finbuksene sine!) opp mot situasjonen til alle de millioner av barn som bare kan drømme om utdannelse.

Og i kjølvannet av dette kom annonsen om feltreportere som vi hoppet på. For en ting er at voksne snakker om barn, det har vært gjort lenge. Forteller om deres situasjon, besøker skoler og tar bilder. Men hva om barn møter barn, og forteller om det? Kanskje det har en annen type gjennomslagskraft? Kanskje det kan utfylle bildet litt og bidra med en ny stemme?

… og det var bakgrunnen til at mine to eldste sønner plutselig befant seg ved Nilens bredder og speidet etter krokodiller. Nå skriver eldstemann artikkel for harde livet, og klager over at han har for få tegn til rådighet. Med andre ord, han har mye på hjertet! Lillebror og jeg er allerede ferdige, i alle fall med førsteutkastet. Og ellers sitter vi på en mengde stoff som vi skal ut i alle kanaler vi har til rådighet. For å unngå å drukne i julegavetips har artikkelen i bladet blitt flyttet til januarutgaven, noe jeg slett ikke skal klage på. Litt mer tid til systematisering og finpussing er svært velkomment. Men vi skriver nå, mens opplevelsene er ferske og hjertet fremdeles er mørt av alle inntrykk, skjebner og mennesker vi møtte på turen. For en ting er sikkert: dette var nok årets mest spennende, lærerike og ikke minst kontrastfylte uke.

niolen

Ved Nilens bredder i Murchison Falls. Flodhestene er vanskelige å få øye på- som regel ser du bare ørene eller ryggen, men de høres godt med de rare gryntelydene sine. Ikke at du har lyst til å se så mye mer enn ørene heller. Flere mennesker blir drept av flodhester enn av krokodiller hvert år, de er kjempedigre og ganske så aggressive. Det gjelder å ikke komme mellom en flodhest og maten dens, for å si det sånn.

Som en sidebemerkning: det var en flott tur også for guttene og meg personlig. Gutta mine er som brødre flest, og kanskje enda litt. Kombinasjonen av en ganske pertentlig og streng storebror, og en surrete, blid og litt lat lillebror tilsier at det ikke alltid går knirkefritt. Men denne turen har nok ført dem nærmere hverandre, og følelsen av å være et trekløver på tur skal vi leve lenge på.