#detteskjedde

Jeg trodde jeg var i besittelse av en viss erfaring når det gjaldt påmeldinger, men…

 

Dette skjedde: for første gang har jeg vært med på puljevis påmelding der forskjellige grupper kan melde seg på på visse datoer OG KLOKKESLETT, noe som var oppsiktsvekkende nok. Under over alle undere, så husket jeg på dette og satt klar 12. juni klokka 12:00. Hvorpå linken hang, og hang, og la seg død. Overbelastet, antagelig. Et indre bilde: foreldre over hele Oslo sitter klar, har satt på påminnerfunksjon, går tidlig fra kollegalunsjen eller sniker seg ut bakerst i møterommet, alle klare til å hive seg over tastaturet så fort påmeldingslinken legges ut. Det er sprøtt. Slik overbelastning burde være reservert for det årlige skatteoppgjøret, ikke for ungers hobbyaktiviteter. Men ja. Det skjedde. Og det endte med at Gubben og jeg satt på hver vår PC, han på jobben og jeg hjemme, og trykket refresh i et kjør for å sørge for at fireåringen vår får en sjanse til å få plass i den klubben som er lettest tilgjengelig for oss.

Det er jo galskap. Virkelig galskap. Men det funket. Til høsten begynner et nytt kapittel i mors erfaringsbok: livet som turnmamma. Om det blir et langt eller kort liv, om det er mye eller lite dugnad, om det er mer eller mindre behagelig enn livet på sidelinja, om det blir en suksess for tassen eller heller mislykket- alt det gjenstår å se. Upløyet mark venter på den andre siden av overbelastede linker!

#detteskjedde

Og vips var et nytt stikkord født!

Ut av hverdagens absurditeter klekkes en bitteliten, ny kategori som flakser litt prøvende med vingene for å se om den evner å holde seg i lufta. #detteskjedde er egentlig det samme som ordknapp onsdag, bare enda knappere. Én eneste morsom, absurd, hjertevarm eller trist hendelse som kan fanges i et bilde. Jeg kom på det i det et perfekt bilde hoppet mot meg, mens jeg egentlig hadde helt andre bloggtemaer i hodet. Ved nærmere ettersyn har jeg mange slike bilder, slike som står best helt alene- og kort. Så vi tester!

Det skjedde omtrent sånn: torsdag ettermiddag. Mitt livs store kjærlighet er i Valdres og driver med kollegial teambuilding og male bonding og sånt (hva dette innebærer er jeg ikke riktig sikker på, men jeg tipper at de gjør sånne ting som å skyte paintball på hverandre, spise sterkest mulig vindaloo eller spikke seljefløyter, alt med jevn grunnpromille), noe igjen som betyr at jeg har drasset to smågutter til Majorstua og tilbake etter barnehagen for å følge Turbo til sangkurs (gutta boys og jeg hadde for øvrig en riktig harmonisk og sommervarm vente-time i parken, men det var ikke harmoni som var poenget i dag). Når vi har dratt oss opp bakken hjem i tredve varmegrader er ungene megaslitne og ganske grinete. Jeg må lage middag. Eldstesønnen spiller kamp, eldstejenta er på jobb, mellomstemann er på orkesterøvelse, og mellomstejenta…

…. mellomstejenta…

… skal være med en venninne på telttur dagen etter og vil pakke! Nå!

Mens kranglingen og hylingen fra stua overdøver Fantorangen og jeg prøver å ikke svi middagen mellom slagene, gnåler hun stadig fra underetasjen. Mamma, hvor mange truser må jeg ha? Mamma, har du sett badedrakten min? Mamma, hvor eeeer liggeunderlaget daaaa? Mamma, skal jeg ta disse skoene eller disse, eller kanskje disse, og hvor er den esken med sommerskoene fra i fjor? Mamma, kan du kjøpe godteri nå? Hæ, hvorfor ikke det??

Jeg prøver å være rolig, og si at jeg skal ordne både godteri og oppblåsbar madrass, riktig tursekk og passende genser, men at hun kanskje må vente litt. Bare litt. Plis? La det ligge nå, så ser vi på det når de små er i seng? Da kan jeg konsentrere meg helt og fullt om dine pakkeproblemer, men vi lar det ligge akkurat nå? Værsåsnill?

Jeg taler selvfølgelig for døve ører. En tiåring som gleder seg er ikke i stand til å være tålmodig. Resultatet er at hun begynner uten meg, og vips ligger det badedrakter og mobilladere og fire par sommersko strødd utover hele stua., og gangen er full av shortser og topper og minst fem forskjellige capser.

Resultatet er at hun ikke venter med å finne sovepose og liggeunderlag, men at hun heller ikke er i stand til å rulle sammen liggeunderlaget etter å ha «sett at det virker».

Resultatet er at liggeunderlaget ligger rullet ut i stua.

… der minsten finner ut at han skal rive av seg bleia, og av stuas 50 kvadratmeter velger akkurat denne ene til å tisse en flott liten dam.

#detteskjedde: liggeunderlag har fått ti kanner lunkent såpevann helt over åstedet, og står nå på hurtigtørk utenfor inngangsdøra i dagens siste virkelig varme solstråler.