Uganda: røde tall, dystre statistikker, og et prosjekt

Uganda er Afrikas selverklærte perle. Det står overalt, på digre boards på flyplassen, reklamer langs veikanten, og på alle ølreklamene. Uganda, the pearl of Africa. Og det er en perle. Beliggende midt på ekvator, mellom de tørre steppene i Øst-Afrika og D.R. Kongos tykke regnskog, er det et frodig, vakkert land.

elefant

Elefant i solnedgang. Selvopplevd, ja. Hvis dette ikke er vakkert, så vet ikke jeg! Jeg gleder meg til å fortelle mer om dyrene, og om de flotte menneskene vi møtte, og alt det morsomme vi opplevde. Men first things first, som det heter på godt norsk- en kort presentasjon av bakgrunnen for turen vår.

Men: 65% av befolkningen på rundt 35 millioner er barn. Fertilitetsraten er på 6,2 barn per kvinne. Nesten 70 av 1000 levendefødte barn dør før de er fem år. 70% av de som begynner på barneskolen fullfører ikke 7. klasse. Fire av ti tenåringsjenter blir gravide, og av hundre barn er det ti foreldreløse (kilder: Redd Barna, USAID, New Vision). Levestandarden for det store flertallet er svært lav, og AIDS-epidemien har rammet landet hardt.

Med andre ord: denne Afrikas perle skinner ikke helt slik den kunne gjort (en del av dette handler selvsagt også om styresett, men jeg skal ikke begi meg ut på politisk analyse- SÅ mye lærte jeg ikke på en snau uke! Men for å ta lightversjonen, så har Uganda som så mange afrikanske land en president som begynte bra- svært bra, ettersom han ble kvitt Idi Amin og Milton Obote- men etter hvert har blitt litt for glad i både makt og penger og nekter å gi fra seg noen av delene). Heldigvis er det mange hjelpeorganisasjoner inne, men behovet er likevel ufattelig stort.

Det er logisk å begynne med barna, og ikke bare fordi det er så mange av dem 😉 Kunnskap smitter. Selvfølgelig er det slik at jo flere barn på skole, jo større sannsynlighet for en bedre framtid for individet. Men de positive ringvirkninger ender ikke der. Barn på skolebenken gir også en positiv effekt i forhold til helse, hygiene, holdninger til barneekteskap, familievold og så videre utad i barnets miljø. Dobbelt positiv effekt, med andre ord.

Men i et land der mye handler om å overleve, der det ofte er mange kilometer til nærmeste skole, de færreste har tilgang til sykkel eller motorsykkel (bil er en virkelighetsfjern fantasi for de aller fleste, selv om det ikke virker slik i Kampala i rushtiden), og prosaiske ting som manglende sko eller matboks kan representere uløselige problemer, blir det ofte så som så med skolegangen likevel. Riktignok så jeg fargerike skilt på hvert gatehjørne: St. Mary’s nursery. Tiny Feet pre-school. Primary schools og boarding schools i hvert veikryss. Men dette er i byen, på landet er det en helt annen historie. Vår guide fra Redd Barna kunne også fortelle at det ofte var så som så med kvaliteten på skolene, både i byen og på landet. I det siste tilfellet var det et problem å få kvalifiserte lærere- det er rett og slett ikke særlig mange utdannede mennesker som er spesielt interessert i å bo i et gjørmehull. Også i byen kunne skolene være tvilsomme, med underbemanning, shabby lokaler og en «pedagogikk» som ikke har vært gangbar i Europa på mange tiår. Vi traff til og med en nordmann på forskningsoppdrag som kunne fortelle at han hadde møtt flere med universitetsgrad som knapt var verdt papiret den var skrevet på. Ikke dermed sagt at det er slik overalt, slett ikke- men at kvaliteten varierer, er nok et ubestridelig faktum.

Men mye arbeid legges ned, hver dag, av lokale ildsjeler, tøffe og engasjerte lærere, foreldre som drar lasset på dugnadsbasis og frivillige organisasjoner. Det gjelder å heve kvaliteten på undervisningen, utstyre lærerne med kunnskap til å takle elevenes behov og mulige familiære eller sosiale problemer- Uganda er et land der mange mennesker har mye bagasje, ikke minst i det konfliktherjede nord-, og sakte men sikkert overføre ansvaret for skolebygninger, personale, lønn og drift til myndighetene, som jo er de som egentlig skal sitte med ansvaret. Ikke minst dreier det seg om å holde barna på skolen. Det kan dreie seg om så konkrete ting som å samle inn mais fra alle foreldrene og rigge til felles matlaging midt på dagen, slik det ble gjort på en av skolene vi besøkte, eller strikke bind til jentene så de ikke skipper skolen hver gang de har mensen. Jeg tuller ikke, den første skolen var veldig stolte av sin bind-strikkeklubb, og kunne fortelle at det også var mange gutter som satt og strikket:

bindstrikking

Demonstrasjon av ugandisk bind-design av en svært driftig og løsningsorientert lærer. Legg merke til det bittelille rommet i bakgrunnen med bøker i stabler; det er rektors kontor. Fullstendig pc-løst, hvis noen skulle lure 😉

Og dette koster penger. Redd Barna har i samarbeid med blant annet NORAD jobbet mye med skoleprosjekter i Uganda, og det er i all hovedsak norske midler som er brukt til det pågående I’m learning-prosjektet i landet. Men private bidrag er også høyst nødvendig, og tidligere i høst lanserte de en skolestartkampanje i samarbeid med Egmont, som blant annet gir ut Foreldre og Barn. Jeg la merke til den, jeg også, og husker at jeg tenkte at det var en snedig ide- å knytte skolestart i Norge (hvilken sekk er best i test? Hva slags matboks skal jeg kjøpe til Frida? Hjelp, Petter har vokst ut av finbuksene sine!) opp mot situasjonen til alle de millioner av barn som bare kan drømme om utdannelse.

Og i kjølvannet av dette kom annonsen om feltreportere som vi hoppet på. For en ting er at voksne snakker om barn, det har vært gjort lenge. Forteller om deres situasjon, besøker skoler og tar bilder. Men hva om barn møter barn, og forteller om det? Kanskje det har en annen type gjennomslagskraft? Kanskje det kan utfylle bildet litt og bidra med en ny stemme?

… og det var bakgrunnen til at mine to eldste sønner plutselig befant seg ved Nilens bredder og speidet etter krokodiller. Nå skriver eldstemann artikkel for harde livet, og klager over at han har for få tegn til rådighet. Med andre ord, han har mye på hjertet! Lillebror og jeg er allerede ferdige, i alle fall med førsteutkastet. Og ellers sitter vi på en mengde stoff som vi skal ut i alle kanaler vi har til rådighet. For å unngå å drukne i julegavetips har artikkelen i bladet blitt flyttet til januarutgaven, noe jeg slett ikke skal klage på. Litt mer tid til systematisering og finpussing er svært velkomment. Men vi skriver nå, mens opplevelsene er ferske og hjertet fremdeles er mørt av alle inntrykk, skjebner og mennesker vi møtte på turen. For en ting er sikkert: dette var nok årets mest spennende, lærerike og ikke minst kontrastfylte uke.

niolen

Ved Nilens bredder i Murchison Falls. Flodhestene er vanskelige å få øye på- som regel ser du bare ørene eller ryggen, men de høres godt med de rare gryntelydene sine. Ikke at du har lyst til å se så mye mer enn ørene heller. Flere mennesker blir drept av flodhester enn av krokodiller hvert år, de er kjempedigre og ganske så aggressive. Det gjelder å ikke komme mellom en flodhest og maten dens, for å si det sånn.

Som en sidebemerkning: det var en flott tur også for guttene og meg personlig. Gutta mine er som brødre flest, og kanskje enda litt. Kombinasjonen av en ganske pertentlig og streng storebror, og en surrete, blid og litt lat lillebror tilsier at det ikke alltid går knirkefritt. Men denne turen har nok ført dem nærmere hverandre, og følelsen av å være et trekløver på tur skal vi leve lenge på.

 

En smått utmattende tur

Bare veldig kort innpå, siden nettet er treigt og toppen er enda treigere… (beklager mangelen på bilder, men det har skjedd noe som gjør at de nekter å laste til WordPress. De får komme på etterskudd)

Endelig er vi på plass i Kampala. Akkurat nå sitter jeg og skriver ved et digert stuebord, mens sjuendeklassingen ser på CNN og niendeklassingen nettopp har gjort ferdig en innleveringsoppgave i kristendom (! Det skal han ha- det er en pliktoppfyllende gutt jeg har fått meg!).

Airconditionen suser og går, og ute henger månen sånn ca rett over hodene våre mens forvokste potteplanter kaster skygger over parkeringsplassen som ligger rett utenfor leiligheten. Leiligheten er for øvrig diger, og av veldig god standard til å være et leilighetshotell i Kampala. Men for all del, alt er relativt. Vi er i et utviklingsland, og det merkes. Det gjorde det for øvrig under oppholdet på Bole international airport i Addis Abeba også, mer om det under.

Reisen var slitsom, rett og slett. Første strekket til Frankfurt var greit. Deretter var det tre relativt seige timer før vi boardet flyet til Addis Abeba klokka ti om kvelden. Ethiopian Airlines må sies å ha vært både en opptur og en nedtur. Opptur med egen TV-skjerm og masse utvalg i musikk og filmer. Nedtur med mat og styr klokka halv tolv om natta, og deretter lyset av og på i et uforståelig mønster de neste seks timene. Men den største nedturen var at fyren på seteraden foran (samme rad som vårt reisefølge satt) ble dausjuk underveis. Om det var allergi eller en annen type anfall er ikke godt å si, men jeg håper han ikke var syk- for i så fall gjorde han noe innihampen dumt ved å sette seg på en åtte timers flytur. Han besvimte flere ganger, rullet med øynene og ble blå i fjeset, utstøtte skremmende lyder og spydde over.alt.hele.tiden. Det ble så som så med nattesøvnen, kan du si. Klokka seks om morgenen ankom vi endelig Addis Abeba, og det ble straks klart at vi hadde kommet til en fullstendig annen verden. Flyplassen var en merkelig landing av billig, plastikk blingbling og kjempehøye priser. Salig kaos var det også, med tre avganger fra samme gate og tilhørende kaos (kommer vi til Abijan eller Lagos nå, eller har vi flaks og kommer til Kampala?). Men det mest absurde var kanskje at denne tross alt velfungerende og flotte (ja, altså «flotte») flyplassen befinner seg i et land som er på grensen til nok en langsom sultkatastrofe. Men sånn er det jo: man har luksushoteller og flyplasser og taxfree alle steder, uansett hvordan det ellers står til.

Flyturen fra Etiopia til Uganda gikk jo som det måtte gå: enda en medisinsk krisesituasjon, med leger og stabilt sideleie, heving av bein, munn til munn og saltvannsoppløsning. Jeg trodde oppriktig at fyren var i ferd med å stryke med, det var forferdelig skummelt. Jeg fikk meg også en ny venn, Ben fra Serbia, som var på vei til seks måneders FN-tjeneste i Kinshasa og fortalte om savnet etter kone og barn med skjelvende underleppe. Han trengte tydeligvis å prate, og jeg håper hans seks måneder på post går fort. Så med tre flystrekk, mange timers venting, tilnærmet null søvn og et par reale sjokk innabords ankom vi endelig Kampala midt på dagen i dag. «Lettelse» er ikke dekkende!

Kjøreturen inn til Kampala har likevel vært dagens høydepunkt. Vi har sett, og sett og sett. Først var det høner i veikanten. Se mamma, høner! Så kom det geiter, da var ikke hønene mye å bry seg om lenger. Deretter dukket det opp kuer, og overalt satt, sto og gikk det folk i veikanten og lagde mat, snekret, spiste eller hva de måtte finne på å gjøre, utenfor diverse falleferdige skjul med bølgeblikktak. Digre marabouer sitter i trærne som farer forbi, motorsyklene kjører alle veier, med eller uten døde høner på styret eller baller av strå bakpå brettet. Det som overrasket, var alle skiltene med primary school, kindergarden, Montessori school, preschool osv som hang på annethvert gatehjørnet. I området rundt Kampala er utdannelse tydeligvis prioritert høyt. Boder med frukt, meloner, epler, digre klaser med grønne bananer prydet veikanten, sammen med diverse minibutikker av mer eller mindre falleferdig design.

Da vi nærmet oss byen ble husene høyere, butikkene flottere, men trafikken var minst like ille. Marabouene satt fremdeles i trærne og holdt øye med oss, og vi fikk kjørt opp hovedgata Kampala road der sjåføren forklarte at de staselige bygningene slett ikke var offisielle bygninger eller utdannelsesinstitusjoner, men stort sett banker.

Møtet med vår lokale guide, en norsk ansatt ved Nairobi-kontoret, var veldig hyggelig. Nå er vi et team på tre damer og to gutter som står foran et ganske heseblesende program. I morgen bærer det ut av byen tidlig på morgenen, og så tilbringer vi natta i Luwero før vi drar mot Gulu neste dag. Alt med diverse poster på programmet, vi skal se på den skolen og den barnehagen, snakke med den familien og de representantene. Jeg gleder meg, men tror det blir ganske travelt! Her på hotellet har vi nettforbindelse, selv om den ikke er direkte rask, men jeg er slett ikke sikker på at vi får det de neste dagene. Så da får dere bære over med stillheten, mens vi bruker gode gamle notatbøker og Word-dokumenter til å samle stoff til reportasjen vår. Videobloggene har vi også begynt på, det er viktig å gjøre dette skikkelig!

Men litt kos har det blitt. Bading i bassenget- det eneste bassenget vi kan regne med å se her nede, og en hyggelig middag på hotellrestauranten. Deretter skulle vi kose oss litt med å SKype hjem, noe som endte med verdens dårligste mammasamvittighet når lillemann stirrer inn i kameraet og roper Mammmaaaa mens tårene triller. Stakkars lille Bison. Jeg er fæl!

… men samtidig ikke. For uansett hva som venter oss de neste dagene, tror jeg mine eldste gutter får et minne for livet. For dette er helt annerledes enn alt annet vi har opplevd hittil- og mer annerledes skal det helt sikkert bli.

Håper livet i Norge tikker av gårde i sitt vante gjenge. Er det en tanke jeg allerede har tenkt opptil flere ganger, så er det hvor heldige vi er som lever i et så begivenhetsløst hjørne av verden. Det er ikke alle forunt…

Neste stopp: Uganda!

Om 48 timer svever gutta og jeg et eller annet sted mellom Frankfurt og Addis Abeba. Bare tanken er absurd, og veldig, veldig spennende. Det er nok første gangen jeg er så totalt uforberedt på hva vi kommer til å møte, Afrika er bokstavelig talt ukjent territorium. Jeg har aldri vært der (en sydentur til Tunisia på nittitallet teller neppe i denne sammenhengen), og selvfølgelig ikke guttene heller.

Så hva skjedde? Mye flaks og tilfeldigheter, selvsagt, men i bunnen ligger den ene beslutningen jeg er så fornøyd med, den ene jeg er stolt av dette året, og ikke minst har kastet enormt av seg i konkrete, praktiske hendelser og eventyr. Si ja. Ikke si nei, si ja. Memento mori, carpe diem og diverse andre latinske munnhell- og på godt norsk: bare hopp i det.

Det startet enkelt nok, med en liten notis i Foreldre & Barn, som jeg abonnerer på (det er et kompliment til bladet, siden jeg har holdt meg med det i 16 år og strengt tatt ikke lærer så innmari mye nytt, akkurat. Men det er koselig, og langt mindre dillete enn andre mammablader jeg har bladd i. Så jeg fortsetter, til tross for at eldste babyen nå er godt inne i på videregående). Foreldre & Barn og Redd Barna søker feltreportere til Uganda-tur. En ukes tid i midten av oktober, barna må være over ti år. Interessert?

WP_20151009_004

Gulfeber og hepatitt-vaksine: check. Og stivkrampeoppfriskning til gamlemor. I tillegg tar vi Malariatabletter og har fått streng beskjed om å ha med mye Antibac, Idoform og knekkebrød (!).

Her kunne jeg ha tenkt a) Nei, det blir vanskelig/stress/har ikke tid, b) Nei, vi må få fri fra jobb og skole, det lar seg ikke gjøre, c) Ååå, så gøy, men jeg kan ikke reise fra smågullene mine, kan jeg vel?, og ikke minst d) Næsj, det blir aaaaldri oss uansett. Særlig den siste der har vært karakteristisk for tankesettet de siste årene. Men nå hadde jeg lovt meg selv å ikke si nei, jeg skulle si ja.

Skrible ned en søknad, ta en amatørmessig selfie med gutta boys klokka sju om morgenen, sende av gårde- og deretter skjedde alt fryktelig fort. Et møte med Redd Barna og Egmont, et par telefoner, noen skjemaer, et møte med vår kommende guide, et møte med redaksjonen om hva vi skal levere… og før vi vet ordet av det, er vaksinene satt, passene kopiert, og vi er klare til å dra.

Oppdraget er både enkelt og vanskelig. Vi skal rapportere det vi ser, mennesker vi møter, Redd Barna-prosjekter og de som driver dem. Særlig fokus vil det være på guttenes opplevelse, men mor skal også bidra. Det blir brukt på litt forskjellige plattformer. En reportasje i bladet, selvsagt, men også på nettsidene, via videoblogging og Instagram. Det er i alle fall planen, men alle er åpne for at vi ser hva som skjer.

WP_20151014_006

To gutter i Nydalen på vei til info-møte. De gleder seg selvsagt aller mest til selve reisen, men jeg tror oppdraget også passer dem bra. De er veldig… øh, verbale av seg (hvor kan de ha det fra? Med en mor som skriver og en far som skravler, konstant?).

Vi skal nordover i landet, til Luwero og provinsen Gulu der Lord’s Resistance Army herjet som verst for 10-15 år siden. Det er fredelig der nå, og barna som vokser opp har heldigvis ikke samme forholdet til de grusomhetene som foregikk tidligere. De lokale Redd Barna-representantene har også valgt ut prosjekter som er «snille». Målet er jo ikke at guttene skal komme skrekkslagne og traumatiserte tilbake til Norge. Men som de sa- de kan ikke garantere for hva vi ser i byen og langs veien. Vi må være forberedt på at vi kan se nød og elendighet på nært hold, akkurat som eldstejenta måtte være da hun nettopp var i Nepal. Eller ikke. Kanskje det først og fremst blir latter, smil og glede? Fremtidshåp? Vi har med oss fotballer, såpebobler og penner i kofferten, klare til å besøke skoler og barnehager. Vi får også møte en barne-feltreporter fra Uganda, altså det samme som guttene bedriver, og besøke en familie med barn som går på en av prosjektskolene. I tillegg til lokal stab, selvsagt, og representanter fra Redd Barna og NORAD. Og kanskje en krokodille eller fem, og noen flodhester? I det hele tatt: en virkelig tettpakket uke, garantert med mange flotte, kanskje noen triste, og helt sikkert mange sterke, opplevelser.

WP_20151009_003

Et helt nytt territorium. Vi skal ca midt på. Kanskje guttene kan hoppe fra den ene siden av ekvator til den andre, det hadde vært gøy. Vi reiser sammen med en representant fra Egmont og en norsk ansatt fra Redd barna-kontoret i Nairobi. I en av mailkonversasjonene våre poppet spørsmålet om badetøy opp, hvorpå vi fikk beskjed om at «I Victoriasjøen er det larver og i Murchison Falls er det krokodiller»- så er det bare å bestemme seg for hva som frister minst 😀

 

Vi er i alle fall åpne for alt. Det var jeg også helt klar på under det første intervjuet: vi er for så vidt engasjert i nord-sør-problematikk, bistand og skjevfordelingen i verden, jeg vil ikke kalle oss direkte uengasjerte- men vi er helt blanke på Uganda. Dette er virkelig familien Hvermannsen på tur, men det var kanskje også litt av poenget. Og vi reiser med åpne øyne og ører, klare til å ta inn det vi møter, og forhåpentligvis klare å formidle det til et større publikum her hjemme. For det er jo det som er tanken bak det hele.

WP_20151022_20_00_30_Pro

Et lite utdrag av timeplanen vår.

Så, er jeg forberedt på det praktiske? Minus ti poeng til den som gjetter på ja! 😉 Det viktige er i boks, da: vaksinasjonskort, kopier av pass, myggmiddel, Surface og mobiler og ladere. Dollar, VISA-kort, Eurocard. Men klær, toalettsaker og slikt? Det blir standard krise-pakking, det, for som seg hør og bør har det vært bånn gass hele denne uka også, og både hus, unger, mann og fryser skal også preppes før avreise. Men vi vet jo sånn omtrent hva vi kommer til å trenge- sommerklær, både uformelle og litt mer ordentlige, joggesko, lett regntøy og badedrakt (ja, for det var visst basseng på det ene hotellet, jeg har ikke tenkt å menge meg med verken larver eller krokodiller). Dessuten skal vi ha med oss litt småtterier til å legge igjen på stedene vi besøker. Tegnesaker, penner, lego og fotballer er tips vi har fått. Og såpebobler. Pakkingen skal nok gå bra.

Jeg gleder meg i hvert fall enormt! Og så håper jeg å titte innom her også i løpet av turen, det har jeg fått grønt lys for- men det står og faller med internett-tilgangen. Eldstejenta satt på taket i Nepal i den korte halvtimen mellom middag og solnedgang for å ta inn signaler, vi skal ikke så veldig langt utenfor Nord-Europa før nettet kan være både dyrt og ustabilt, eller begge deler. Så hvis det skulle bli stille, har det nok praktiske årsaker. Og da får jeg i tilfelle fleske til med et godt referat når vi står med begge beina tilbake i det våte oktober-løvet i Oslos gater. For ikke å forglemme: dere må lese november/desemberutgaven av Foreldre & Barn. Og det er reklame jeg kan stå for, på alle punkter!