Alt kan repareres…

… synger Jokke.

Nå var det kanskje ikke akkurat hvitevarer og nesten-hvitevarer (forklaring følger) han tenkte på, den godeste Nielsen, det gikk vel mer i retning nark og sprit. Ikke akkurat de største årsakene til forfall her i huset. Likevel var det Jokke jeg tenkte på da det sa «Poff» på kjøkkenet enda en gang. Alt kan repareres, ja, men til hvilken pris?

Jeg tror jeg har skrytt av den før, men en god ting kan ikke sies for ofte: dette er min lille perle blant kjøkkenredskapene:

WP_20150130_006

Min Philips miksmaster, en bryllupsgave til mine foreldre som giftet seg i 1976. Den er med andre ord eldre enn meg (hør, hør!) og går som ei klokke. Aldri noe fusk. Aldri noe tull. Lite fancy, javisst, men den gjør jobben sin.

Og med fare for å høres ut som en sånn forferdelig «Alt var mye bedre før»-kjerring («And you were lucky to have a shoebox, I tell ya! WE, on the other hand,  lived in a hole in the ground!»), så må jeg bare spørre: var ikke alt mye bedre før? I alle fall kjøkkenredskaper?

Det røde kjøleskapet vårt, for eksempel, også fra det glade 70-tall. Det gikk jo aldri i stykker! Det levde, og levde, og levde, langt forbi åttitallets jappe-skap med isbitmaskin og nittitallets innebygde modeller. Moren min rev seg i håret, kan ikke det forbaska kjøleskapet konke snart, men det endte faktisk med at hun måtte kaste det ut i fungerende tilstand. Da hadde det levd i over 25 år.

Og min gamle komfyr i studentleiligheten? Noe feil med den? Ring bestefar, han kommer og slår litt der og hamrer litt der, og så går den som en drøm igjen.

Min bestefar hadde vært sjanseløs når det kom til de nye kjøkkenapparatene. De er ikke laget for at folk skal kunne fikse litt sjøl, de er laget for at du skal måtte ringe Miele og få en reparatør til å komme hjem til deg for to tusen kroner timen.  Jeg husker første gangen jeg så vindusviskere med påmontert spylefunksjon, og gledesstrålende ropte på Gubben: Se her! Så flott! Så smart! Dette gir rene bilvinduer, altså, slike må vi definitivt skaffe oss.

Han ble stående og stirre på meg: – Tenk en gang til nå, Sherlock. Har du virkelig lyst til å måtte oppsøke et bilverksted hver gang du skal fikse de pokkers vindusviskerne? Jeg ble selvsagt for snurt til å svare der og da, men når vindusviskerne begynner å bli sløve og lager buede striper langs hele bilvinduet, må jeg innrømme at det er deilig å bare svinge innom Biltema og kjøpe nye for en hundrelapp eller to. Og det er bare å knipse dem på, så enkelt at selv mor klarer.

Og dette med den fancy elektronikken har jo enda en side. Ikke bare er det umulig å fikse noe selv siden alt er så komplisert, men apparater stappfulle av digitale funksjoner er jo så skjøre at tingene bryter sammen titt og ofte. Mens min miksmaster mikser i vei, snart 40 år etter at den ble tatt i bruk, har vår flotte induksjonstopp tatt kvelden for andre gang på et halvår (selvsagt rett etter at garantitiden var ute. Er de programmert til å bryte sammen etter drøyt fem års bruk, eller bare virker det sånn?)

Første gang den sluttet å fungere, var i sommer. Det var tre ukers ventetid for å få hjelp til å fikse den, og herligheten (en diger plate full av chip’er og ledninger, som måtte byttes) kostet seks turen kroner.

Mens Miele-mannen var innom, ba vi ham også ta en kikk på kaffemaskinen vår, som heller ikke funket (den har tre millioner funksjoner, men hva hjelper det når den ikke vil slå seg av og på og bare kommer med mystiske pipelyder?!) Så slapp vi i alle fall å betale for to utkjøringer. Kaffemaskinen kostet bare 2500 å fikse, og vi gikk høsten lykkelig i møte, som de kaffomane mennesker vi er. Reparert og overhalt maskin, det må jo bare bli bra.

Lykken varte omtrent til november. Så var det stopp. Siden vi er kronisk trege med å få ut fingeren, og i tillegg har en espressokanne som faktisk lager helt respektabel kaffe, så har den blitt stående slik. Men etter mandagen, da det plutselig sa «Poff!» i komfyren og det lyser F for Feil eller E for Error alle veier, må vi ta den tunge telefonen til serviceacdelingen igjen.

Hvis jeg da ikke gjør vilt opprør og tråler Finn etter en god, gammeldags hyttekomfyr anno 1982. Det er jo nesten fristende.

 

WP_20150317_002

Fra dette…

WP_20150317_003

… til denne…

WP_20150317_004

… til dette 🙁

 

Ja, det ER sure penger. Og jeg lurer seriøst på om det er meningen at alle moderne duppeditter skal ha en kort levetid med høye reparasjonskostnader, eller om det bare virker sånn.

«Du har billig og bra shit, og billig og dårlig shit. Og du har dyrt og bra shit, og dyrt og dårlig shit. Det beste er billig og bra shit, men dyrt og bra er bedre enn billig og dårlig shit.» (overhørt blant tenåringsjenter på tur. Jeg tipper at de hadde ristet på hodet over naive voksne som kjøper dyrt og dårlig shit og etterpå klager over reparasjonskostnadene)

WP_20150308_001

Skjønt, hvis alternativet er takeawaykaffe og bokser fra 7/11, er det kanskje rimeligst å reparere, tross alt.

 

Uansett, det ser ut som mars står i reparasjonsutgiftenes tegn. Og ikke bare når det gjelder hvitevarer, men også de nesten hvite varene: mors tenner. Jeg fikk time  hos tannlegen allerede i dag, og selv om jeg er aldri så stolt over å ikke vente til det ble krise, aner det meg at det ikke blir direkte billig, det heller. Vel vel. Har du dyrt og dårlig shit, så fortjener du vel ikke bedre 😀

********************

Så, det var dagens lille hjertesukk. Sukket blir vel bare større når regningene kommer. Men da kan vi i det minste kose oss med kaffe.

Ellers har vi kommet oss etter en hektisk og fin helg- tusen takk for alle gratulasjoner til minstemann! Nå er den store sommerplanleggingen i gang, og mor har dratt fram Excel-arket sitt og prøver å få færrest mulig aktiviteter til å kræsje. Oppdatering følger!

Ønsker alle en fin tirsdag. Jeg leste at tirsdag var ukas glemte dag, og at det i snitt er 17% mindre travelt på denne dagen enn ukas øvrige dager. Med andre ord: hvis noen er i beit for en dag å arrangere foreldremøte på, eller skal kalle inn til møte i borettslaget eller et jobbarrangement: tirsdag er dagen! 😉

18 616kr… 22 525 kr… 28 714 kr…

Vel, da var juleferien godt og vel over. Hva er da mer naturlig enn å straks tenke på neste ferie? Men med to voksne og seks barn (eller «fire voksne, tre barn og et spedbarn» som det heter på flyspråket)  er det hakket mer komplisert enn å bare hoppe på et godt og rimelig tilbud. Faktisk er det fryktelig langt mellom de gode og rimelige tilbudene i det hele tatt, spesielt innen skoleferiene. Når så du sist et familietilbud som ikke var 2+2, og der den lille skriften ikke avslører en avreise på minst mulig skolevennlig tidspunkt?

 

WP_20150105_005

En million billige flyreiser! Men overraskende nok: ingen dit vi skal, når vi skal.

 

(mobilen ringer)

Han: – Hei, du, jeg skal straks i møte, men gidder du å kikke på den mailen jeg sendte deg?

Hun: – Den fra Norwegian? Den har jeg fått selv. Og nyhetsbrevet fra SAS.

Han: – Nyttårssalg, sto det. Supersalg. 399 hver vei og sånt. Sikkert bare bogus, men kan du sjekke?

Hun: – Will do. Ringer senere.

 

WP_20150105_006

 

(ti minutter senere)

Hun: – Hei. Og ha-bloody-ha! Nyttårssalg my arse. Joda, sikkert billige billetter hvis du reiser til Glasgow i slutten av juli og tilbake igjen via Dublin med dobbelt flybytte klokka tre om natten to dager senere.

Han: – Ikke noe napp, altså?

Hun: – Pffft. Sitter med fanene oppe nå. Det var billigere i går kveld. Vi skulle ha bestilt da. Vi skulle ha bestilt i går.

Han: – Vi skulle ha bestilt i høst! Pokker, altså. Dette burde vi ha lært nå.

Hun: – Så vidt jeg husker prøvde vi opp til flere ganger å sette oss ned i høst…

Han: – Men ble avbrutt, eller måtte bake kake til juleavslutningen i steden, eller rett og slett sovnet. Jeg vet det, vet det, vet det. Horisonten i november går ikke lenger til juleferien, men nå må vi snart få inn i skallen begge to at dette koster oss mye penger!

Hun: – Hei, bare 1700 kroner nedover med SAS! Den har jeg ikke sett før!

Han: – SAS? Da ER jo prisen faktisk 1700, alt inkludert,  vi trenger ikke betale for å betale en gang! 1700? Kjør på!

Hun: – Æsj, det var juni, det. Trykket feil.

Han: – Før skoleslutt?

Hun: – Selvsagt. Det er null problem å komme seg til Alicante i starten av juni for under tusenlappen, og tilbake igjen like billig i begynnelsen av juli. Masse billetter til 499. Det er bare så synd at det ikke er da vi kan reise. Takke meg til den gangen alle gikk i barnehagen.

Han: – … og ikke skulle på One Direction-konsert eller orkestersamling. Eller bare hadde treningsfri noen korte uker i juli…

Hun: – Hvisomatte dersomatte. Dette blir vi ikke klokere av. OK, vi er oppe i 23000 kroner.

Han: – 23 000, ok. For tre eller to uker?

Hun: – 28 000! Prisen steg med 5000 på bare to sideskift!

Han: – Seriøst?? Kjøp, kjerring, kjøp! Tenk om det øker enda mer!

Hun: – Pytt, det er sånn panikk de spekulerer i, skjønneruvel. Jeg har jo bestilt en del billetter i jobben, og det er ikke umulig at prisene bare øker på grunn av stor pågang til det fantastiske «nyttårssalget». Tilbud og etterspørsel, og en midlertidig prisoppgang som brått tar slutt. Forhåpentligvis. Kanskje.

Han: – 28000, er det Norwegian?

Hun: – Jepp. Hvor ille er Rygge i forhold til Gardermoen?

Han: –  Hmm. Rygge blir litt ekstra pes, det gjør det. Men det er ikke så ille som Sandefjord.

 

WP_20150105_002

Dette så lovende ut- helt til jeg oppdaget at vi måtte via Arlanda. Rykk tilbake til start.

 

Hun: – Er det verdt å reise fra Rygge hvis vi sparer 5000 kroner?

Han: – Ja, det tror jeg. 3000 nei, 5000 ja. Og så kommer det an på tidspunktet.

Hun: – Æsj, den ikke så dyre SAS-avgangen har jo flybytte og fire timers venting i Stockholm. Det måtte jo være noe sånt. Men hei, her var det noe! Bare 1600 på den avgangen her…

Han: – 1600? Det er jo ikke verst!

Hun: – Men det var ankomst Murcia, ikke Alicante. Det gjør kjøreturen dobbelt så lang, det. Dessuten lander vi halv tolv på natta, noe som heller ikke er helt optimalt for å komme oss med ørten unger og ørten kolli i to leiebiler ned til huset.

Han: – Murcia er verre enn Sandefjord. Eller, Murcia om natten er verre enn Sandefjord om dagen, i hvert fall. Tror jeg.

Hun: – Er flybytte verre enn avgang fra Rygge på ukurant tidspunkt?

Han: – Øh…

Hun: – Ja, hvis vi kan få tre uker i steden for to, for nesten samme prisen som to uker med SAS uten flybytte?

Han: – Hmmm…

Hun: – Dette strider mot både fornuft og prinsipper, men jeg har vært inne på Finn… skal vi se på Ryanair?

Han: – Nei! Der går grensa. Dessuten er prisene konsekvent uten bagasje, sitteplass, skatt, toll, kredittkorttillegg og tilgang til toalett, jeg orker ikke tanken på å prøve å få med meg to unger under to år med tilbehør på Ryanair.

Hun: – I tillegg til at det er… Ryanair. Jeg jobber tross alt i en fagforening, far. Det får være grenser for hvor billig det skal bli.

Han: – Nei, tilbake til Norwegian. Eller SAS, har du sjekket de siste minuttene?

Hun: – Ser dårlig ut. Her er en vill tanke: fly fra Gøteborg? Eller skal vi svømme over til England og don’t just book it, Thomas Cook it *hysterisk latter*

Han: – Festlig du, Sherlock. Hvordan skal vi komme oss til Gøteborg? Tog for åtte personer eller ukevis med flyplassparkering, da går jo vinninga opp i spinninga. Svømme gjør jeg ikke før vi er i Albir. Om så via Murcia!

 

WP_20150105_001

 

Hun: – Oi, nå er det nede i 1800 på 1. juli-avgangen igjen.

Han: – Så kom igjen, da. Kjøp! Comprar los billetes, kaufen Sie dieses Flugtickets, Helga! Fire voksne, tre barn, et spedbarn, fire kofferter, en barnevogn, en trille, et bilsete, hvor vanskelig kan det være? Eller vent, mulig vi er fem voksne og tre barn? Det må du sjekke. Og få ut finger’n nå!

Hun: – Jo, men…

Han: – Hva da «men». Det er bare å kjøpe!

Hun: – Det er jo litt sånn salgspanikk akkurat nå. Luringene har sikkert et system som måler pågangen og setter opp prisen i forhold til antallet søk. Jeg glemmer aldri den gangen da…

Han: – Den gangen da du bestilte billetter til 5000 kroner for deg og eldstegutten til fotballcupen i Barcelona, og billettene ble satt ned til 399 et par dager senere. Du har ikke glemt det, og det har ingen andre heller. Tro meg. Men kan vi ta sjansen nå? Tenk om det bare blir dyrere og dyrere, eller i verste fall utsolgt? En slik supersommer som i fjor får vi aldri to år på rad. Vi risikerer å bli sittende i Oslo i 13 grader og regn hele ferien.

Hun: – Shit, du har rett. Det ER ikke åtte ledige plasser på 1. juli-flyvningen. 2. juli er 600 kroner dyrere. Da er vi oppe i det samme som SAS er, den ene veien. Den avgangen med mellomlanding, da.

Han: – 600 kroner, det er jo peanuts egentlig.

Hun: – Ja, det er det. En tusenlapp er peanuts for den del. Men det finnes ingen peanøtter når alt må ganges med åtte begge veier, far! Se, retur i begynnelsen av juli koster bare 499…

Han: – Men vi kan ikke dra nedovertidligere, så det er utelukket. Med mindre du vil drasse ungene fram og tilbake til Spania for en langhelg, da. Æ’kke vits i å plage seg selv med alle billigbillettene vi likevel ikke kan bruke.

Hun: – Nei, du har jo rett i det. Det hadde bare vært så fint å få en ikke altfor dyr reise ned, med tanke på at vi må leie to biler og ha hunden på kennel og…

Han: – … kjøpe åtte inngangsbilletter til Aqualandia og Mundomar, og leie fire solstoler og få regning på den lokale is-baren på 70 euro flere ganger i uka…

Hun: – 1900 med Norwegian nå! 1899 faktisk! Ei krone her og ei krone der!

Han: – Uten setereservasjoner og bagasje, regner jeg med? Det er jo ikke langt unna SAS fra Gardermoen, egentlig. Eller var det den SAS-avgangen som hadde mellomlanding? Du, nå må jeg gå, jeg. Du får finne ut av det, det går sikkert bra.

Hun: – Ja, det går sikkert bra. Hvis jeg finner en reise i skjæringspunktet Torp/Rygge/Gardermoen, kontra tidspunkt/pris/reisetid og flyet ikke går til Murcia. Og jeg husker å klæsje på en tusenlapp på alle Norwegian-jukseprisene slik at vi får sitteplasser, for hvis noen andre må dele seterad med Turbo blir vi garantert saksøkt. Og så skal jeg sjekke dette med barnevogner.

Han: – Og bilsete! Ikke glem bilsetet til Minstemann! Du husker den gangen da…

Hun: – … vi sto der midt på natta med seks uker gammel baby og et barnesete tilpasset en toåring. Jada. Denne gangen er det DU som aldri glemmer. Men jeg sjekker, det koster sikkert ekstra for bilseter. Eller du… sånn apropos bilsete?

Han: – Nei. Nei. Nei. Glem det! Vi kjører f*en ikke! Ikke med en baby og en småunge og to gutter som kan krangle både om alt, men aller mest om ingenting.  I en bil som er så liten at vi må surre bagasjen fast på taket. Vi. Kjører. Ikke. Da kan du i så fall bytte ut flybestilling med en annen bestilling i august.

Hun: – Hæ?

Han: – Familievernkontoret. I august. Bare å bestille før avreise, det.

Hun: – OK, så du prøver å si at bil er uaktuelt, altså?

Han: – Totalt uaktuelt. Før vi er halvveis gjennom Tyskland vil samtlige familiemedlemmer ønske skilsmisse fra resten, garantert. Det står mellom SAS, Norwegian, Ryanair eller familievernkontoret. Helst tre uker og uten mellomlanding, om familievernkontoret befinner seg i Sandefjord eller Moss spiller ikke like stor rolle bare de har gratis parkering og taxfree. Med sprit.

Hun: –  Og Elvis Costellos Good Year For The Roses surrende i bakgrunnen. Den ultimate skilsmissesangen, far, i tilfelle du er interessert. Jeg skal se hva jeg får til. Ringer deg senere. Elsker deg.

Han: – Elsker deg også. Sjekk Norwegian igjen. Neste år MÅ vi være tidligere ute.

Hun: – Ja, det må vi. Akkurat som vi sa sist gang vi reiste, og gangen før det. Men neste gang klarer vi det nok.

Han: – Jeg legger det inn i Outlook for sikkerhets skyld.

Hun: – Ja, gjør det. Eventuelt kan vi vurdere en telttur til Hokksund. I 13 grader og regn. Det blir jo billigst av alt, da.

 

P1000940

For rett skal være rett: når vi endelig er ferdig med billettbestillingen, pakkingen, ryddingen og reisingen, og kan nyte denne utsikten mens sola kiler i nakken og ungene ler i strandkanten- så er det verdt hver eneste krone, og hvert eneste frustrasjonsminutt. Det er til og med verdt sønnenes spilling av La Bomba på tung rotasjon på iTunes, såvidt. Jeg gleder meg allerede!