Tidsklemte faste-strøtanker

For et par uker siden ble jeg intervjuet i forbindelse med en masteroppgave i religionsvitenskap. Blant temaene som kom opp, var naturlig nok fastetiden. Gullfiskhukommelse til tross- så vidt jeg husker sa jeg at årets fastemål var å lese i boka mi hver dag, og ellers bare holde seg på beina fram til påske. Ingen Facebookfaste (like greit, flesteparten av de jeg kjenner som har satt seg det målet brøt det i løpet av et par dager), ingen Cola light-faste (naila den i fjor. Og i år orker jeg rett og slett ikke. Det sies at man bare har en viss mengde viljestyrke tilgjengelig, og hvis så er tilfelle er det neppe Cola jeg skal bruke det på), ingen kjøttfrie dager (men vi har himla mye fiskegrateng da, for å få småspist jente til å spise middag. Teller det?). Ingen bloggfaste heller, det bare virker sånn, dessverre.

Lese i boka mi hver dag (altså Lenten Journal, ikke Tom Egeland), og ellers krumme ryggen og gå på disse seks ukene med dødsforakt og gi en ekstra slant til veldedighet. Det er ikke mye å skryte av, men jeg tror Pave Frans ville nikket anerkjennende. Problemet med de veldig konkrete «nekte seg-fastemålene», er at det- i hvert fall for visse personlighetstyper, andre klarer det sikkert bedre- lett går sport i dem. Det var nyttig å avstå fra min elskede Cola light i fjor, jeg lærte en ting eller to om meg selv, men strengt tatt var det ikke det som var poenget, var det vel? Poenget er å bli mindre full av seg selv, ikke mer. Tankene skal gå oppover, og utover, ikke lenger inn i ens egen lo-befengte navle, der i hvert fall jeg tilbringer mer enn nok tid fra før av.

Onsdag kveld etter Rådhuskonserten. Jepp, det er mars i Oslo, måneden for omskiftende vær og skuffelser. Tidligere på dagen kunne du sverget på at våren ikke var langt unna.

8. mars. Jaja.

Så ja. Lista er lagt på et passende nivå, alt tatt i betraktning.

Ting vi har gjort unna hittil som gikk bra: Rådhuskonsert (han husket dressjakka, krøss i taket!), fotballmøte,  førstekommunionsmøte med foreldrevakttjeneste, første øvelse med symfoniorkester, kinodate for Turbo med noen fra barnehagen, foreldremøte for kommende Romatur for niende klasse. Check, check, check. Jeg fikk til og med møtt min bestevenninne til lunsj, noe vi har snakket om siden november, så ingen skal si at det ikke har vært en og annen triumf innimellom!

Noen ting gikk bare passe bra, som helsestasjonstime med Bison. Den gode biten: Gubben rakk det i tide, og husket å spørre om fødselsdato før han sto i luka hos helsesøster. Den dårlige biten: Vår ellers så pratsomme gutt ble akutt og ukarakteristisk sjenert, og nektet å snakke. Selv ikke Oslos kanskje mest meritterte far klarte å lokke fram noen ord, noe som er litt synd når formålet med kontrollen er å sjekke språkutvikling. Jobben har også gått passe bra, med en opptur (i kakekasteavstand til en statsråd før frokost) og et par nedturer (datatrøbbel- IGJEN, og et kurs som gikk ad undas takket være en dårlig kålsalat jeg ikke skulle spist).

Artig start på dagen: live podcast med Joffen og Giæver. Artigere enn kulturministeren, når sant skal sies.

Historisk tilbakeblikk på bransjen. Nederst til venstre søkes «dugande bladmann». Det var tider, det!

Og et par ting gikk fullstendig skeis. 8. mars står i en særstilling her, der jeg med skam å melde verken fikk med meg parolene eller feiret på noen som helst annen måte enn å løpe mellom jobben og fire (!!!!) forpliktelser med en lunken Dobbel Cheese fra Burger King i de frosne hendene på vognhåndtaket, og endte med å gå glipp av et o-bli-ga-to-risk foreldrerådsmøte på skolen (tips til kommende foreldrerepresentanter: å velge to likestilte representanter er en dårlig ide, med mindre begge har tid og lyst til å bidra og ikke bare stiller til valg fordi ingen andre gjør det. For vår del var den andre representanten i begravelse i Bodø, og jeg sto med en sutrete treåring i vogn som kaaanskje kunne bestikkes til å overvære foreldremøtet, men da ville hun garantert ikke orket konserten til storebror etterpå. Sjakk matt) og tenke på hvor fantastisk heldige vi er som kvinner i Norge i 2017 *innbitt, trassig smil, for det ER jo bra selv om du kanskje ikke føler du har trukket vinnerloddet akkurat der og da*. Årsmøtet i ADHD-foreningen kræsjet med foreldremøtet for skoleturen, så jeg måtte fårete sende inn et avbud og krysset fingrene for at de ikke valgte inn representanter som ikke kunne komme på årsmøtet en gang. Så heldig var jeg jo ikke, så nå er jeg nyvalgt styremedlem.

Så ja. Å holde seg på beina er et passende mål. Men det kommer ikke som noen overraskelse. Et kjapt blikk på kalenderen, både jobbmessig og privat, viste jo at det ville bli kaos-bananas-uker. Kombinerer vi det med at det fremdeles er vinter-ish og kaldt og hver tur ut av døra krever påkledning av trassige småtroll og hundre Neeeei, ikke lek i snøen, det blir så vått i bilen, så er det slitsomt, og slenger vi den psykologiske virkningen av å gå og vente på et siste, knusende avslag som aldri kommer, så er det hardt. Jeg drar den råtne kroppen med konstant grunn-feber opp av senga på ren trass, gyver løs på gjøremål nummer 1, 2, 3,… 407, 408, 409… legger Bison i senga klokka halv åtte, er ferdig med det en halvime-time senere, går opp igjen og velger mellom å rydde på kjøkkenet eller henge opp klær (tingene som ikke blir gjort blir liggende og hope seg opp til helgen, så huset er et nydelig syn for tiden), og kræsjer komatøst i senga i nitiden. Rinse and repeat. And repeat. And repeat. Jeg fikk ikke en gang sett PSG-Barcelona-kampene, og gikk med det glipp av årets kanskje mest spektakulære fotballkamper (og sjansen til å brøle YOUR TEETH ARE OFFSIDE, LUIS SUAREZ! og andre lignende, barnslige fornærmelser av typen du bare kan lire av deg i nærvær av barn som enten er for små til å forstå, eller store nok til å skjønne at i profesjonell fotballsammenheng er det lov å være både slem og usaklig. Selv om jeg fikk rare blikk fra sektstenåringen den gangen jeg hoppet rundt i stua og sang ANDY CARROL SHOW US YER TITS, det er liksom ikke slikt han forbinder med mamma).

På vei inn til Rådhuskonserten, med tale av ordfører og det hele. Like stas hvert år, og for en akustikk!

Dette må være et eksempel på et forsvarlig bilde tatt av eget (og andres) barn. Ser dere prikken helt ytterst til venstre? Det var med ikke ubetydelige mengder lettelse at mor kunne konstatere at han både hadde husket å ta med seg OG ha på seg dressjakka si… <3

Så disse ukene går hardt utover fotball (og lesing, og andre hyggelige ting man gjør for seg selv). Og bloggen, stakkars, og sosialt samvær med egne, store barn. For ikke å snakke om egen mann, som nå har vurdert å rykke inn etterlyst-annonse med Kone Savnet. Det er ikke det hyggeligste du hører i et forhold, når mannen din sier at han savner kona si. Men som sagt, vi visste at det kom til å bli sånn. Apropos egen mann, så lo jeg så tårene trillet av denne. Dette ER Gubben, altså, bortsett fra at han selvfølgelig ikke er på BBC, men bare på vanlige Skypemøter, og ja- det kan godt være pysjbukse under bordet.

Og egentlig er det en interessant øvelse, det å pushe seg selv til maks. Å bare fungere på rein trass og viljestyrke. Jeg er trøtt. Jeg er stressa. Jeg er halv-dau, svimmel og slapp. But I’m doing it! Hah! Det er faktisk en fastetid det står respekt av, selv om jeg ikke kan skryte på meg stort av fastemål og fasteoffer, og selv om jeg ikke en gang fikk blåst i gang fasten med et askekors en gang (eller #ashtag, som det heter i disse dager), og innen tre minutter av fastetiden hadde tenkt minst ti virkelig stygge tanker om de som har lovet oss nytt datasystem på jobben som aldri blir ferdig.

Dette høres ut som en lidelseshistorie, og det er ikke meningen. Det er masse fint som skjer, hver eneste dag, smilene sitter løst og hjertevarmende øyeblikk er strødd utover dagene som små stjerner. Den store utfordringen er å ikke la tidsklemma ta knekken på humøret og latteren, og med unntak av de altfor tidlige leggetidene synes jeg at jeg klarer det bra.

Morgenstemning. Ungene har fått dilla på et Newtonprogram om stumpneseapene i Himalaya. Og Bisons kommentar da han så de små, nusselige babyapene som hang fast i pelsen til mor? «D’er meg jo! Se, det er Bison!» 😀

Morgenstemning II: Lørdag.

HARD EQUALS HARD BUT IT DOESN’T EQUAL BAD.

Det er overskriftene for tiden vi er inne i nå, og jeg elsker de ordene. Det er akkurat sånn det er. Det blir bedre, og snart er det påske- og vår! I mellomtiden snubler jeg videre, og vurderer å møte opp til kortjeneste i morgen selv om det ikke er min tur for å kompensere for den manglende askeonsdagen (100% bullshit. Grunnen til at jeg vurderer å møte opp er at vi skal synge O Bone Jesu under kommunion, en av de få sangene jeg faktisk husker fra i fjor. Vanligvis er det nemlig slik at når kantor drar fram en note på øvelsen og introduserer den med «Ja, den her husker dere jo fra i høst» eller tilsvarende, så kan jeg sverge på at jeg aldri har sett nota før, noen sinne. Alle de andre nikker gjenkjennende, da, så det er antagelig bare jeg som er glemsk).

Og jeg håper å få tid til å dokumentere litt her på den støvete, forsømte bloggen også. Det er nemlig mye spennende som skjer, og mange gode øyeblikk- ikke minst signert The Terrible Two. Det første jeg håper å få ut, er to historier om godnatteventyr, med hver sin vri (den ene dypt hjertevarmende, den andre litt… mislykket, hehe). Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å grave fram tiden til dette hen, men det må jo være mulig å få til! Kanskje blogging fra dusjen (for himmelens skyld uten videoblogg)? Knatring på tastaturet på bussen på vei til jobb? Det må jo gå an å løse dette!?

Men først: en riktig god helg til dere som fremdeles henger med! Jeg skal ha en helt knall helg, for i dag kommer Englandsfareren hjem for å fikse det siste på tanna på tirsdag. Gleder meg stort til det! Men først: en kopp kaffe til, før jeg setter i gang en panikkrydding før min mor rykker inn klokka ni for å ha algebra-time sammen med åttendeklassingen og vi andre skal av gårde på «bollett» og barnebursdag og tjo og hei.

Signa (faste-) lørdag! 🙂 Mine planer er å feire eldstejentas hjemkomst med en særdeles lite fastete kokosbollekake, men jeg satser på at det er innafor i en sådan stund!

 

JubelBruce og et uventet halleluja

— Helle, du har gledet deg til denne konserten i et halvt år. Helt siden moren din fikk tak i billetter. Eller hva vet jeg, kanskje du har gledet deg siden første gang du var på The Boss-konsert, på Valle Hovin i 2002 med platåsko og mellomste i magen. Kom igjen dama, ut med deg! Du kommer til å angre deg i morgen hvis du ikke går. Og vi kommer til å måtte høre på gnålet ditt helt til neste konsert. Opp og stå nå, kjerring!

— Men jeg… orker ikke. Jeg kommer meg ikke til t-banen en gang. Bu-huuu. *hulk, snufs*

— Så ta en taxi, da. Altså, hvis du virkelig ikke orker å gå på konsert, så går jeg jo gjerne i stedet. Men jeg har ikke samme forholdet til Springsteen. Det er du som vasker huset med Born to Run, siterer Thunder Road i hytt og pine, og gauler Glory Days i bilen. Dessuten har du et ikke-så-hemmelig crush på åttitallsversjonen av Little Steven. Vil du virkelig gå glipp av dette?

Bruce1

 

****************************

Jeg er ikke overtroisk (med mindre du spør en beinhard ateist, antagelig 😉 ), men dette med å jinxe ting på bloggen skjer i hyppigste laget, altså. Ikke før har jeg penslet ut om vår harmoniske og glade sommerferie, så går jeg i bakken med et pang og er redusert til et patetisk, hulkende pandatryne i sofaen.

I dagene som ledet opp til det O Store Hulk-a-thon, hadde vi for så vidt gjort mye moro. Vi hadde vært på Blaafarveverket og kost oss, alle sammen (!! !!!!). De store gikk gruvetur, var på Theodor Kittelsen-museet og leste 200 år gamle sykejournaler med stor interesse. De små gikk bananas på bondegården og var møkkete og lykkelige etterpå. Vi vasset i elva og spiste pannekaker med blåbær og is. Vi lo oss fillete over pensjonistbussen vi måtte ty til for å bøte på setemangelen i bilen (det ble eldstejenta til, og Fotballhuet hjem igjen. De var de eneste under 70 på hele bussen). Det var moro, og full fart, og de minste sovnet naturligvis på vei hjem og var oppe til langt på kveld. På selve konsertdagen gjorde vi unna en litt kjip oppgave- et av innleggene som flakser i hodet mitt under tittelen «Let that shit go», som jeg håper å få ut før det blir håpløst foreldet-, jeg prøvde uten hell å pusle på plass noe logistikk til første jobbuke, og deretter tok jeg med meg de tre yngste på lekeland slik at mannen min skulle få noen timer i fred før han skulle holde fortet hjemme mens jeg var på konsert.

Turbo og Bison hadde vært i syvende himmel da de for første gang fikk teste lekeland tidligere i ferien. Nå skulle vi i tillegg ha med lille storesøster. Det er sklier, ballrom, trampoliner og en stor vulkan til å klatre på. Hva kunne gå galt?

Godt spørsmål. For det var ikke egentlig så mye som gikk galt. Men det ble heller ikke så bra som forventet.  Magien uteble. Jentene maste om å få kjøpe teite plastikkleker i automatene og var skrubbsultne etter en halvtime, trass i god frokost. Bison gjorde stadige utfall mot det åpne (!) skapet med Kuli i kiosken, han gadd ikke leke i småbarnshjørnet og jeg hadde hjertet i halsen mesteparten av tiden, åtteåringen viste uvanlig dårlig dømmekraft på en mengde småting («Men mamma, jeg tar jo bare på meg sokkene igjen når jeg er ferdig her». Ja, det gjør DU ja, men hva tror du lillesøster midt i trassalderen gjør, hæ? Hei du hipsterpappa med økologisk bæretøy, trekk til deg øya, har du aldri sett tvangspåkledning av en trassunge før eller? Bisom, du SKAL ikke ta Kuli, du har allerede fått, og ikke sleng deg ned på bakken og skru på tårekrana, din illojale filleunge!). Vi koste oss innimellom, og de hadde det gøy, men det ble ikke like fint som forventet. Snakker om å sette forventninger, hæ?

Innimellom dette driver jeg fremdeles og baler med logistikk og en avreise til Hudøy og en annen til Lyngør som må omrokkeres og flyttes på- mea culpa-, og det tikker inn en haug med meldinger fra x, y og z, vi har et kræsj i danseplanen til høsten og alt er bare… mas. Mellomste ringer og kan slett ikke øve i dag, røret er ødelagt og kanskje oboen også. Jeg ber en stille bønn om at de sløve store der hjemme rydder et minimum til mormor kommer innom med bursdagskake og familie, men for å være ærlig har jeg ikke det helt store håpet.

Etter tre svette timer spør jeg Gubben om han jobbet og jogget ferdig og kan hente oss (Hey Bison, DU FÅR IKKE KULI NÅ HELLER, hva søren er galt med folka på Leos Lekeland som setter Kuliskapet praktisk talt ute i lokalet?) og jeg får et par tekstmeldinger angående dusjing. Om han rekker å dusje først, for han har allerede vært innom butikken. Altså, du er femti år. Dusj hvis du vil. Gjør hva du vil. Men gjør det fort, for det begynner å bli innmari klamt og varmt her. På alle måter. Men kjære åtteåringen min, hva tror du skjer når du tar salto rett foran Turbo, da? Du kunne ikke for eksempel vente til hun holdt på med noe annet, så jeg slapp å foreta ørten manøvre for å forhindre at lillesøster knekker nakken? Takkskarrujaggumegha.

Det sitter i huet.

Det sitter i huet. Det er det som er problemet med å være mamma, det sitter nesten alltid i huet, og selv om du er aldri så dreven og har vært småbarnsmor i 120 år er det dager der tanken er tom, oljenivået er lavt, og du bare ikke makter å snu tankegangen slik du egentlig burde. Og det er det som svir aller mest, vissheten om at hvis du bare hadde vært mer på hugget, tatt deg sammen og vært Voksen og Ansvarlig og Flink, så hadde det blitt så mye bedre.

«Motherhood can be the loneliest occupation in the world», sier Elizabeth Foss. Hun har ni unger som hun har undervist hjemme ved kjøkkenbordet, vi kan anta at hun vet hva hun snakker om. Og det er ingenting som er så ensomt som å hjelpeløst være vitne til at du gjør en dårlig dag enda verre, fordi du ikke evner å snu situasjonen, og du ser dine flotte planer om en hyggelig dag gå i dass for alle sammen. Parallellt med at humøret går ned skyter katastrofetankene i været, det er ikke bare en dårlig dag, men en potensielt skadelig dag for små, skjøre barnesinn, og jeg er ikke bare en mamma på minussiden etter litt for mange netter med pollenallergi på toppen av den oppstykkede søvnen, jeg er en Katastrofe.

Vi blir til slutt hentet, og Bison og jeg kræsjer uhøflig nok i senga mens de andre sitter i stua og spiser bursdagskake og har det hyggelig. Så drar min mor, hennes mann, hans datter og mine to eldste barn til Frognerparken, mens jeg sitter hjemme i sofaen og oooorker ikke gå på Bru-hu-huuuce. Tårene sitter løst og kroppen enda løsere. Jeg er svimmel og varm og hjertet dunker med forsterker. Seks timer på beina virker som en umulighet, the Boss eller ikke the Boss.

Når jeg nå faktisk får somlet meg av gårde, med mørke solbriller og enda mørkere tanker, handler det ikke bare om min manns overtalelsesevner, selv om de absolutt hadde sin misjon. Men saken er at alternativet ikke var så mye bedre. Når du først er i det hjørnet er det ikke nødvendigvis anbefalt å sitte hjemme med resten av ungene og hulke deg igjennom Karsten og Petra. Gubben hadde også planlagt guttekveld med sushi sammen med mellomstemann, noe som virker som et mye hyggeligere alternativ for guttungen enn en sur, selvmedlidende mamma som egentlig bare vil sove og jaffal ikke har lyst til å se på Ted 2 eller en av de andre håpløse guttefilmene han vil se. Selv jeg skjønner at den eneste måten å redde denne dagen fra å bli enda verre på, er å ikke skuffe de andre som venter på konserten, ikke skuffe sønnen min som har gledet seg til guttekveld, og ikke bruke de sedvanlige to timene på å få gjenstridige småbarn i seng.

— OK, ok, jeg går. Mulig jeg ikke kommer lenger enn til Majorstua, men jeg prøver i alle fall, sukker jeg.

Bruce2

… og været er strålende, en skikkelig fin sommerkveld i Oslo, og på hver stasjon ramler det inn folk med Bruce-t-skjorter fra tidlig attenhundretall. Det er latter og prat og en hel menneskemasse som siger nedover mot Frognerparken (nei har du sett, jeg er ikke den eneste som er sent ute! Ikke at noen bryr seg heller. When I’m out on the street I walk the way I wanna walk…). Jeg klarer til og med å manøvrere meg inn til gjengen min, som står ca 20 meter fra scenen og bare har én to meter høy fyr foran seg (vanligvis pleier det å være minst tre. Ufattelig mange høye folk på konsert, altså). Bruce kommer på scenen til stormende jubel, og selv om han etter Meet me in the city proklamerer at denne gangen skal de faktisk gjøre det- spille hele The River-albumet før de drar i gang et house party (her kikker jeg smått bekymret bort mot mine to barn og min unge stesøster… blir dette for langt og for sært, mon tro?), er konserten en eneste stor opptur. Det er vill, hes rock’n’roll og lavmælte ballader. The Boss flørter med publikum og snakker om Livet, Kjærligheten og forholdet til sin lite snakkesalige far. Vi nynner med, vi roper, vi gauler, hopper opp og ned, min kjære mor tar helt av (til barnebarnas store fornøyelse) men hun er ikke alene. Det er få konserter som har et så variert publikum som Springsteen-konserter. De yngste er rundt fire, de eldste må pushe åtti, og alle synger og danser og koser seg mens sola sakte går ned over Frognerparken. Og jeg vet ikke med dere, men jeg synes det er noe underlig rørende ved synet av en litt ufiks, lettere overvektig og tilknappet byråkratmann med briller som gradvis mister alle hemningene og rocker shit- for han kan alle tekstene, må vite- og de var det mange av. Veldig mange. Baby, we were born to run!

Bruce3

Eldstejenta, the Boss og Fotballhuet.

Little Steven tuller og fjaser, Nils Lofgren drar en nærmest dødelig solo, vi hyller Clarence Clemons og konstaterer at hans nevø Jake absolutt fører saksofonarven videre. På coverlåta Shout Shout, med introduksjon av bandet og store mengder Bruce-skriking går også tenåringene mine amok, selv om Fotballhuet har vondt i føttene (ammatør, man må aldri ta på seg nye sko på konsert) og nå ligger han også an til å få vondt i stemmen. Men det gjør ingen verdens ting. Det er julikveld i Frognerparken og kollektiv ekstase. Før Bruce bryter av med en ny monolog:

… and as you walk through life, you slowly realize that you are not only walking alongside your family and friends. You are also walking the walk in the shadow of your own mortality. It’s always there, right beside you. But you still got time. You’ve still got time to raise your family, to live your life, and you’ve still got time to do good.

 

You still got time to do good.

 

Ett av målene jeg hadde for ferien, var å få somlet meg i kirken. Alene, helt uten noter eller unger som måtte passes på. Hvile i stillheten, samle de frynsete tankene og kanskje formulere noe… fornuftig. Det klarte jeg ikke (jeg har såvidt vært der med noter, når sant skal sies), men når Bruce etter å ha dratt en lavmælt versjon av This Hard Land som siste ekstranummer sender 40 000 mennesker nedover Frognerparken til tonene av Down to the River to pray, kjenner jeg at dette er en helt brukbar variant. Stillhet er byttet ut med helsefarlig mange desibel, Messe 7 er byttet ut med Woooo-oh-oh-ohhh (mitt tvilsomme forsøk på å transkribere 4’25» her), men følelsen av at den dårlige dagen mammaen er tilgitt og i morgen er det blanke ark- den har jeg ofte kjent på andre steder enn i Frognerparken. Forråsidetsånn.

Vi går i stim over den mørke sletta, over knitrende ølkrus i plast og sleipe papptallerkner med sennep, og synger. Fotballhuet stemmer i med bassen mens eldstejenta faller inn med alt-stemmen, for dette har de sunget i koret. Og selv om vi kommer til å måtte slåss for å få oss litt nattmat på vei hjem i dette menneskehavet, er ikke livet så verst.

Faktisk er livet ganske fint. Og i morgen er en ny dag.

You still got time to do good.

Takk, Bruce.

Feilskjær nr. 86

I går, på vei hjem fra barnehagen, fanget jeg et skikkelig blinkskudd. For i vogna satt Turbo og Bison på hver sin side, og ved siden av vogna sto åtteåringen med sparkesykkelen sin, bøyd ned mot lillesøster med et digert glis, sommerfrisk og fin i shorts og tskjorte. Alle ungene hadde knallgule buketter med løvetann i hendene. Og som prikken over i’en: klemt mellom de to minste satt Ladyen herself, bikkja, med det klassiske mopsefjeset stirrende ut på verden med bister mine.

Sommerbilde. Skikkelig sol og sommer og helg og glade barn-bilde. Og det var mitt. Min inngang til helgen. En ordentlig elefantdose lykke, sånn helt på tampen av mai. At det muligens stempler meg som litt dum får bare være, dette blinkskuddet ble mitt bilde fredag ettermiddag.

Og jeg tenkte: kanskje denne helgen ikke blir så verst, tross alt?

WP_20160505_12_12_56_Pro

Kanskje vi for eksempel får mange slike øyeblikk?

Feil 😀

Det ble akkurat like ille som jeg hadde trodd før nevnte blinkskudd. De siste par ukene har vært… tøffe. En herlig kombinasjon av altfor mye å gjøre, altfor lite søvn (og tro meg, jeg HAR prøvd. Både på torsdag, da det var opp klokka fire, på fredag, da det var opp klokka tre, og i morges, da det var opp halv fem. Tidligere, bitter erfaring har lært meg at jeg funker greit på ganske lite søvn, men det går en grense. Og når den grensa blir overskredet blir det ikke pent. Så jeg forsøker å slenge meg nedpå en halvtime hist og pist. Hvis jeg er skikkelig heldig får jeg et kvarter- og jeg sovner IKKE på et kvarter!- før det står en eller annen og hopper på hodet mitt. Eller banker på døra. Mamma jeg må tiiiissssseeeeee! Mamma, når var det jeg skulle møte i dag, kan dere kjøre? Mammaaa, mamma, Helle, Helle, mamma mamma mammammamamammmaaa! Når er det hvor er det og har du vasket den svarte buksa? Av en eller annen grunn som jeg har elendig samvittighet for, er den stakkars tolvåringen min ekstra irriterende. I motsetning til de andre som buser inn, banker han silkemykt på døra og hvisker frem sitt ærend- som om jeg blir mindre forstyrret hvis han bare gjør det litt stille, liksom. Gjenta etter meg, med musestemme: Mammaaaa? Kan jeg spille Minecraaaaft? Joda, han prøver å være snill. Men arrgh!

WP_20160528_001

Kriseproviant på vei hjem. Juice til de små. E-stoffer, sukker og basiller fra folk med skitne fingre til mor. Nam nam!

Så altså: for lite søvn og for mye stress. Slenger du en toukers forkjølelsesaktig tilstand med jojofeber og host-til-du-spyr-hoste på toppen, samt den verste vissheten av dem alle: det er en hel måned til skoleferie (og selv da kommer det til å stå en, to, tre eller muligens fire personer og rope på mamma, siden ingen andre her i huset evner å fikse seg sjøl eller avtale med hverandre det er jeg som ufrivillig har regien på så mye av det som skjer), så sliter jeg med å holde humøret oppe, altså. Og det selv om jeg har svart belte i den irriterende Se det positive i livet og snu din egen tankegang-grenen.

Det er alltid bedre å se lyst på livet, bare spør Lillebjørn Nilsen. Og meg. Det er helt sant. OK, så er det lov å klage litt på været eller en ekstra arbeidsoppgave som dumper ned fredag etter lunsj- men så tar man seg sammen, blir ferdig med sutringa og leter etter det som er bra. Det er stort sett alltid noe som er bra. Så det, så.

Men noen dager er det altså ikke det. Noen dager bør bare strykes av kalenderen og glemmes snarest mulig. Slike dager kommer heldigvis ikke ofte. Det er derfor jeg har kalt dette innlegget Feilskjær nummer 86- fordi jeg antar at i løpet av mine 17 års mammavirksomhet ikke har hatt Helt Fullstendig Ræva Dager mer enn ca 86 ganger. Så de er veldig sjeldne. Men de finnes. Og selv om min lille, unnselige blogg er ment å være positiv, den er skrevet slik med hensikt- så er det greit å være ærlig på at noen ganger er livet bare blæh. Det er helt, fullstendig normalt, og forekommer også i de beste familier. Jeg er dønn sikker på at både Haakon og Mette-Marit, Barack og Michelle, Ingrid og Jens og til og med humørbomben Else Kåss Furuseth har dager der det meste går ad undas.

WP_20160528_006

Karl Johan. Nedtrampede og halvt avblomstrede tulipaner ved Wenche Foss-statuen er bare perfekt beskrivende for følelsen akkurat nå.

I dag skulle jeg sunget Vesper i domkirken. Jeg meldte meg på i februar og har gledet meg siden. Mendelssohn og Hillier, Det store Amen og min absolutte favoritt Rachmaninoff. Dessverre gikk jeg glipp av sist øvelse, fordi feberen var for høy, og også oppvarmingen i dag som var å synge i barnedåp, fordi jeg prøvde å kombinere pass av de to minste med et heldagsmøte om utvekslingen til eldstejenta. Jeg hadde lagt en komplisert kabal med overleveringstidspunkter og løping fram og tilbake mellom kirken og høyskolen, der møtet var, og fant til og med en svart kjole i skapet som ikke svar a) krøllete, b) for liten eller c) luktet kjeller. At jeg selv luktet esel før dobbelvogna og jeg var halvveis til t-banen er en annen sak, samme at selv et kraftig lag sparkel ikke kunne skjule verken munnsår eller ringer under øynene. Første del av øvelsen gikk bra: Turbo sov, og Bison tuslet rolig mellom benkene og prøvde bare å rømme noen få ganger. Men etter hvert våknet Turbo og ville gjerne være med å synge, og hosterefleksen min våknet i samme sekund, og jeg tenke det ville være bedre med en tidlig overlevering, så fikk Gubben slite med de små på utvekslingsmøtet.

Jeg bender og vrir de to små trassige markene ned i vogna, kjenner det svette skjørtet krype oppover og avsløre enda mer strømpebukse som bare nesten matcher i fargen. Vi kommer oss ut, jeg bakser unger og stelleveske og en lekeand og en mobil med åtte uleste meldinger (Mamma? Mammaaaaa? Maaaammmaaaaa!?) mot Pilestredet… og så kommer feberen snikende og svetten siler. Skrittene er så tunge, så tunge, og jeg tør ikke tenke på hvordan det ser ut med høye hæler og et tryne som ser ut som sju sorger og åtte bedrøvelser sjanglende bortover fortauet. Jeg… orker… ikke. I morgen må vi rydde og vaske hele huset siden vi skal ha hjemmebesøk på onsdag (det ser ikke så ille ut her, altså, men det må liksom være litt ekstra pent på de stedene vi sjelden rydder! Og slikt tar jo gjerne litt tid, særlig med småttiser på slep). Ikke kan jeg legge meg tidlig heller, for eldstejenta er på fest i kveld, og Gubben kan ikke hente siden han er på utdrikningslag.

WP_20160528_005

Ved siden av oss marsjerer Romsås Janitsjar med drillpiker og parade. Jeg blåser i moroa og tar nok et billedskjønt selvportrett. Modent, dere, av en dame på snart 40.

Og før du rekker å si «selvmedlidenhet» står tårene i øya. Jeg snur på en femøring og tramper mot Nationaltheatret. Ingen øvelse på tirsdag og bare en halv en i dag. Dårlig stemme og null lungekapasitet. Og… null ork. Det er tomt. Drit og dra, vi drar hjem, det er sikkert en vesper til neste år også.

Deretter begår jeg i rask rekkefølge følgende synder:

  1. Svinger innom en Remabutikk og kjøper boller og juice til de små. Cola light og store mengder smågodt til meg selv, og frossenpizza til gutta hvis de vil ha til kampen i kveld. Oh la la, sunnhet kom og treng deg på!
  2. Stapper i meg mesteparten av smågodtet før vi når t-banen
  3. Dropper å legge merke til mylderet av glade mennesker og til og med et marsjerende korps i byen, og legger bare merke til stygge motiver som matcher sinnstilstanden, samt en gruppe idioter som har utdrikningslag og skråler rundt med kassegitar og synger To fulle menn. Og tror de er morsomme! Trøste og bære, jeg håper ikke dette er gjengen Gubben skal ut med senere i dag.

Nei, noen dager går bare den veien høna sparker. Det er ikke noe å være stolt av, men det er heller ikke noe å være spesielt flau over. Shit happens, bokstavelig talt (Bison tråkket i det, og gutta boys fikk seg en real hårføner om dette med å gå tur med hunden når jeg ikke er hjemme bla bla bla). Men bare etter en halvtime (Bison) og tre kvarter (Turbo) fikk jeg ro i heimen, og nå leder Real Madrid 1-0 over Atletico i Champions League-finalen. Mine to eldste har kjøpt inn pottis og grønnsaker med dip, og dekket på stuebordet, og vips har vi kvalitetstid sammen vi også. En helt annen type kvalitetstid enn det Turbo og jeg hadde i forrige innlegg, riktignok. Men dette er kvalitetstid a la tenårings-slamper, og tanken gjør meg nesten glad.

WP_20160528_009

Ronaldo på TV og gutter i sofaen. Jeg er fremdeles sur over å ha gått glipp av vesperen, og møkklei av å være syk. Men helt ærlig: det kunne vært verre også.

Los Blancos leder, og i morgen er en ny dag. Du skal få en dag i mårå…

Nemlig. Det ER alltid noe som er bra. Tross alt!