Et svært kortlivet prosjekt

Sitat denne ukas fredagstanker: «Mannen min har bestemt seg. Nå får det være nok».

Han har altså fått nok av en ettåring som turner rundt i senga eller drar ut bøker av bokhylla klokka halv tre om natta. Nok av time etter time tilbragt i en slags halvsovende tilstand, der han sover med det ene øyet og har det andre på guttungen, klar til å slenge ut armen og holde ham fast hvis han blir stående og vakle helt ytterst på sengekanten. Nok av våkne timer på natta, generelt, og ikke minst nok av en kone som kun opererer på to nivåer: trøtt og trøttere. Far har bestemt seg: guttungen skal ikke opp av senga. Nå får det være nok!

WP_20150926_001

Ikke slik…

WP_20150728_005

… slik! Vi fikk det til med Turbo, og det tok ikke mer enn to år. Skal se vi klarer det med Bison også, eller?

Vel. Det var i alle fall intensjonen. Og slik gikk det:

  • Fredag kveld, ca kl. 20:

Begge småtassene er i seng. Mor og far sitter i sofaen og ser fram til en hyggelig kveld med Gullrekka, bare de to (og elleveåringen. Og fjortisen. Eldstejenta er, overraskende nok, ute med venner. Men hun blir sikkert ikke sen, hun har jo vært ute hele dagen)

  • Fredag kveld, ca kl 21:

I sofaen har far begynt å snorke. Etter flere uker med jobbing dag og natt for å bli ferdig med prosjektet er mannen fullstendig utslitt. Dette ligger an til en hyggelig kveld, ja.

  • Fredag kveld, ca 21:15:

Far kaster inn håndkleet, og forårsaker sjokk og pusteproblemer hos mor ved å frivillig gå til sengs før klokka elleve. Jeg kan ikke huske sist det skjedde. Men tatt i betraktning at han snorker såpass høyt at det er vanskelig å få med seg kommentarene i Nytt på Nytt, og at vi planlegger en svært prinsippfast natt, er det sikkert like greit.

  • Fredag kveld, ca 22:

Mor og eldstesønn sitter i sofaen. Mor gjesper. På tide å legge seg- men, hvor blir det av eldstejenta? En kjapp sms-utveksling viser at hun er på Aker Brygge med venner, men skal komme hjem «snart».

  • Fredag kveld, ca 22:30:

Det er vel litt tidlig å håpe på «snart»?

  • Fredag kveld, ca 23:00:

«Snart» har fremdeles ikke vist seg. Noen sms’er senere er det klart at jentungen har klart å bevege seg helt fra Aker Brygge til Nationaltheatret. På bare en liten time, du! Med denne farten finner ikke «snart» sted før utpå morgenkvisten.

  •  Fredag kveld, ca 23:20:

Jentungen sender en sms og sier at hun snart sitter på toget. Hvorfor hun velger toget, og ikke t-banen som stopper mye nærmere huset, handler selvfølgelig om kompiser. Dette utløser en DU-HAR-VEL-PÅ-DEG-REFLEKS-OG-HVORFOR-IKKE-DET-tirade hos a’mor, til tross for at hun på dette tidspunktet sliter tungt med å holde seg våken.

  • Fredag kveld, ca 23:30:

Vent litt. Det sitter fremdeles en sønn i sofaen som ikke har lagt seg. Han sitter oppslukt av Non Stop, der Liam Neeson prøver å redde et kapret fly, og er glad for at mor er så sløv at hun ikke har lagt merke til at det for lengst er leggetid, også for fjortiser. Og nå er Helt-Hinsides-Trøtt-Og-I-Svima-mor klar for å fire på egne prinsipper. – Du, skal du sitte oppe? Kan du vekke meg klokka tolv hvis storesøster ikke har kommet?

Prinsipper er gode å ha. Og av og til enda bedre å fravike.

  • Natt til lørdag, ca kl 00:15:

Mor klarer selvsagt ikke sovne skikkelig før hun hører at det går i døra. Men så fort det har slamret og lyden av tannpussende tenåringer har trengt igjennom trøtthetståka, er det nattinatt. Håper Bison har tenkt å sove en stund.

  • Natt til lørdag, ca kl 00:30:

— Bison våkner. Vil ha pupp. Får pupp, blir lagt tilbake i senga, og mor står ti minutter utenfor soveromsdøra før hun lydløst sniker seg under dyna igjen.

  • Natt til lørdag, ca kl. 02:15:

Bison våkner. Vil ha pupp. Får pupp, er lys våken, vil ikke sove. Legges i senga, reiser seg opp, og hyyyler. Far snur seg i senga og stikker hodet under puta.

  • Natt til lørdag, ca 02:30:

Far kapitulerer og løfter guttungen opp i senga. Mor stenger døra til gangen. Bison begynner umiddelbart å hoppe på puta til mor, før han går over til å dra bøker ut av bokhylla.

  • Natt til lørdag, ca kl 02:40:

Far og Bison har brytekamp. Far banner, Bison ler. Mor forsøker å late som hun sover, men må gi seg når hun får et velrettet babyspark i kjeven. Fram med puppen igjen. Bison tar tre slurker og snur seg rolig rundt på siden…

  • Natt til lørdag, ca 02:45:

… og begynner på’n igjen! Nå er det klesskapet som står for tur. Alle fars t-skjorter forsvinner en etter en ned på gulvet, og han topper det hele med sokker og mors slaskete truser fra H&M anno 1997. Deretter går han til angrep på fars briller, men nå er nok nok. Vi skulle jo være prinsippfaste her?

  • Natt til lørdag, ca kl 03:00:

Hylingen fra barnesengen har pågått i ti minutter. Og nå får Bison selskap. Turbo har blitt vekket av ståket, og står nå i sin seng og vræler. Begge opp i dobbeltsenga.

  • Natt til lørdag, ca 03:15:

…. der de fortsetter å hyle i stereo. Mor gir opp. Står opp, slenger på seg badekåpa med grøtrester på, og tar med seg to skrikende unger opp i stua. Vi ser ikke på TV, det er det ene lille prinsippet som står fast på en natt som dette, men ellers gjør vi det meste. Lego. Bøker. Den fantastisk «vakre» tryllestaven med blinkende lys som sjuåringen gnålte seg til sist vi var på Disney On Ice. Matskålene til bikkja og oppvaskbørsten Diverse kjøkkenredskaper av den ufarlige sorten. Og en eplebit.

WP_20151004_001

… og litt lek og moro, for eksempel når storesøster tar bilde av lillebror med en kalkulator. – Sjmiiil, Bisjon, sjmiil!

  • Natt til lørdag, ca kl 03:25:

… og etter ti minutter, så er husets lille natt-terrorist klar for logge ut. Bison gjesper, gnir seg i øynene, og legger seg med smokk og Dinglis i senga si, glad og fornøyd. Lights out. Så lett som bare det. Åh, endelig litt søvn. Nei vent litt, vi har fremdeles…

  • Natt til lørdag, ca 03:30:

Turbo! Og HUN er våken, hun! Når man først blir vekket midt på natten, må det utnyttes. Hun er blid som en sol, hun prater som en foss, og er rett og slett uforskammet morgenfrisk og opplagt.

  • Natt til lørdag, ca kl 03:40:

— Mamma, lese Påls smokk?

  • Natt til lørdag, ca kl 03:45:

— Mamma, lese Lotta og sykkelen?

  • Natt til lørdag, ca 03:50:

— Mamma, lese Lille lajven aldjimett?

  • Natt til lørdag, ca kl 03:55:

— Mamma, lese Stormhvalen?

  • Natt til lørdag, ca kl 04:00:

… og så videre. Vi har virkelig altfor mange barnebøker.

  • Natt til lørdag, ca 04:30:

Selv Turbo begynner å bli trøtt. Overtrøtt. Hun kler av seg pysjen, tar av seg bleia, setter opp et morskt uttrykk og forlanger at pappa skal gjøje! Nei, vennen, pappa sover. Kom, skal vi gå ned til pappa og sove?

  • Natt til lørdag, ca 04:35:

Ikke faen, for å si det på godt norsk. Turbo tar forslaget ekstremt ille opp, og tramper nedover trappa. Nei, nei, nei- hvis hun vekker Bison nå, så har vi det virkelig gående!

  • Natt til lørdag, ca 04:45:

Mor har flyktet inn på badet med den operasyngende Turbo. Badet ligger nemlig lengst unna soverommet til Bison. Toåringen er nå en blanding av sint, fortvilet og overtrøtt, og besvarer ethvert forslag med et tårevått NEEEEEEEI på ca 130 desibel.

  • Natt til lørdag, ca kl 04:55:

Nå begynner mor også å bli overtrøtt. Tramper inn på jenterommet, legger Turbo i sengen, og holder seg for ørene. Etter ti minutter intens grining signaliserer jentungen plutselig at det er greit å være rolig, så lenge hun får sitte på fanget. Mission accomplished, i alle fall nesten. Skal vi gå inn til pappa og sove nå, Turbo? Ligge ‘sina pappa?? Ja, det skal vi. Snufs.

  • Natt til lørdag, ca kl 05:05:

Bison sover i senga si. Far sover på venstre side av dobbeltsenga, mor ligger på høyre side og kikker opp i taket. I midten ligger Turbo og smiler fornøyd mens hun glipper med øynene.

… uten bleie. Akkurat det er jo ikke helt kurant, da. Hun har aldri sovet uten nattbleie før, og er ennå ikke to og et halvt. Overmadrassen lever farlig, men natt til lørdag kl 05:05 gir mor fullstendig beng i hele problemstillingen, snur seg over på siden, og ber en kort bønn om at ungen i alle fall ikke må bæsje, og at Bison værsåværsåsnill kan tenke seg å sove i alle fall en time til. Plis, med jordbærsyltetøy på.

Og jommen sa jeg smør. Han sover helt til kvart på sju! Med andre ord: det ble ikke så aller verst. Til slutt. Men for å si det sånn: fars geniale plan om å være konsekvent fikk seg et kraftig skudd for baugen. Så nå er mor, far, og lille Bison-med-lakenskrekk over på Plan B (altså det som alltid er Plan B når det gjelder småbarn, samme hva det gjelder): Vente til det går over. Helst uten å tilte i mellomtiden. Funker det, kan vi slå oss på brystet og erklære nok en suksess- som så mange vi har hatt opp igjennom tiden.

WP_20141008_22_31_46_Pro

 

Matpakkespisevise

– Nå er det jaggu meg NOK! roper Gubben, og slår neven i bordet så vannspruten står ut av glassene og fiskebollene skjelver av frykt.

Jeg innkaller til familiemøte straks og med en gang. Her og nå. Og dere har å høre på meg, og gjøre som jeg sier, og ingenting- INGENTING- annet!

Bison ser på pappa med store øyne, og Turbo fniser litt forsiktig. De store barna, derimot, de fniser ikke. De vet at det er en lite taktisk ting å gjøre når pappa er i det hjørnet. Mulig at et par av dem også aner hva som kommer. Fire par øyne kikker beskjemmet ned i bordet, mens Gubben roter i hylla med brev, kvitteringer, fakturaer, foreldremøteinnkallinger, speideraktivitetslister og annet rusk og rask. Til slutt finner han det han leter etter. En faktura fra Go’ing.no.

Se her. Tusen kroner. Jeg har kjøpt matbokser for tusen kroner! TUSEN KRONER!

WP_20150811_004

Noen av matboksene vi bestilte før semesterstart.

Tankene mine går i retning av Knutsen og Ludvigsen, og deres geniale matpakkespisevise.

Det er ikke morsomt å spise sin mat
når den ligger i pakke og ikke på fat.

Den øverste skiven var med syltetøy,
det satt fast på papiret som med vinden fløy.

Så skulle jeg starte med nummer to,
men den var spist fra før fordi den var så god.

I to halve hadde jeg delt skive tre,
da den ene var spist, var den andre falt ned.

Den fjerde var med majones og tomat,
majonesen var klemt ut, tomaten var flat.

Den osten jeg hadde på skiven til sist
satt fast under den forrige som jeg hadde spist.

Nei, det er ikke morsomt å spise sin mat
når den ligger i pakke og ikke på fat

 

Altså, matpakker. Dette særnorske (skjønt, er det egentlig det?) fenomenet som i de senere år har vokst til å bli en hel liten industri. En med salami og en med brunost holder ikke lenger, det er kjedelig og uinteressant og det er jammen ikke rart barna ikke spiser noe. Men det er faktisk en sannhet med modifikasjoner. Det finnes i alle fall seks barn i Norge som spiser en helt vanlig, kjedelig matpakke hver dag, med leverpostei eller ost og skinke, og noen skiver sylteagurk til pynt. En gulrot eller agurkbit i tillegg, eller kanskje noen cherrytomater. Frukt har vi bestilt på skolen. Sitat sønnen min: «Vi har de kjedeligste og sunneste matpakkene på hele skolen, mamma!». Og da måtte jeg smile. Jeg vet de er kjedelige, men jeg gidder ærlig talt ikke å legge ned spesielt mye arbeid akkurat i matpakker. Vanlig mat får holde. Argumentet om at alle voksne gasser seg i varme lunsjretter og spiser på seg magefett og forkalkede blodårer holder etter min mening ikke vann, her jeg sitter i Fotsoppen med en skalk av det hjemmebakte brødet mitt og en Nutrilettsjokolade til dessert. Det er slett ikke alle som koser seg med kantinemat, og gjett hva: vi overlever, vi også.

WP_20150529_003

Båtformet brød. Duger til å bli mett av, i følge sikre kilder.

WP_20141105_003

Med unntak av den minste ballerinaboksen øverst til høyre, har alle disse matboksene på mistenkelig vis «forsvunnet». Missing in action, rett og slett.

Tatt i betraktning at jeg ikke gidder å skjære ut fiskefigurer eller lage treretters matpakker i matbokser med mange små rom og kjøleelement kommer det kanskje som en overraskelse at jeg heller ikke er klar til å marsjere i fakkeltog for innføring av varm skolelunsj. Men tro meg: med to svenske fettere og metervis med engelsk samtidslitteratur i hylla ville det ikke ramle meg inn å ønske meg en kjempedyr (hvor mange hundre millioner for dette hvert år? En ting er nå maten, men så skal alle skoler i hele landet har gode nok kjøkken, og oppbevaringsordninger, og kantiner, og ansatte, og noen skal føre tilsyn med dette, og ordningen skal evalueres, og så videre og så videre) skolematordning som i tillegg påfører barna traumer for resten av livet. De nevnte svenske fetterne får fremdeles brekninger av ordet «köttfärs», selv om de er godt oppe i tyveårene. Soggy fries with lumpy gravy, et uttrykk som dukker opp i alle britiske skildringer av skolemat, er heller ikke noe jeg ønsker at staten skal bruke hundrevis av millioner på å sponse. Hadde det enda kommet en slags garanti på at maten skulle vært sunn og god, da kunne det gå an. Men, jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har spist mat laget i digre kvanta som har vært noe annet enn i beste fall «greit». Hvis vi skal bruke noen kroner på skolemat i dette landet, foreslår jeg at ungene får bananen sin tilbake. Å kutte skolefrukten, som var en enkel og rimelig metode for å sikre at alle hadde noe sunt i magen, var etter mitt syn tullete. Men det er nå det de har gjort, så da får vi enten uppe matpakkene litt, eller gjøre som oss: abonnere på frukt, på samme måte som melk.

Uansett, vi smører altså matpakker. Det vil si, jeg smører matpakker. Helle (23) ville blitt fortørnet over det faktum at jeg smører matpakker til ungdommer, noe så unødvendig, skal de ikke lære å ta ansvar selv lissom? Men Helle (36) kan berolige med at ikke bare kan de eldste barna smøre skiver helt alene (faktisk!), de lager til og med middag et par ganger i uka og holder styr på det meste annet selv og tar ansvar i bøtter og spann. Matpakkeoppdragelsen er i så måte overflødig. Så når det er raskest og mest effektivt at Matpakkesentralen A/S bare lager 18-20 blingser når jeg først er i farta ved kjøkkenbenken i halv sju-tiden om morgenen, så gjør vi det sånn.

Og det går stort sett greit. Tro det eller ei: når barna er sultne, spiser de helt vanlige skiver også. Men, vi har altså et aldri så lite matpakkeproblem allikevel. Og det dreier seg, som dere kanskje har skjønt, om matboksene. Nærmere bestemt, om de matboksene vi aldri får igjen.

Av hensyn til mine barn skal jeg anonymisere litt her. Men faktum er at noen barn stort sett er ganske flinke til å levere tilbake matboksene, med eller uten påminnelse. Det har til og med hendt at den har kommet helt inn i oppvaskmaskinen (sjokk og vantro!). Noen andre barn, derimot, er hakket sløvere. I det ene tilfellet må jeg mase, mase, og mase litt mer. I det andre tilfellet- et tilfelle som virkelig burde vite bedre, tro meg!- har jeg nesten gitt opp. Hvor mange matbokser den ungen har gjemt under senga og inne i skap har jeg ikke tall på, og der blir de liggende til brødskivene har fått pels, eller enda verre: til innsiden av boksen er dekket av en grønn, sleip masse. I valget mellom å vaske den eller kaste den har det som regel blitt det siste- ofte uten at mamma og pappa ser det- og selv om noen bokser riktignok er blitt erstattet av egne penger har vi gått stadig mer i manko.

Da sjuåringen skulle på Dansecamp tidligere i sommer, fant vi følgende i skuffen: tre hundre vannflasker med diverse logoer. Åtte termoser med eller uten kopp og fungerende kork. Tre tutekopper. Og med unntak av toåringens bittelille rosa matboks med ballerinaer på: tre matbokser, men bare ett lokk.

Tre matbokser. Ett lokk.

Jeg skjønner godt at Gubben går av skaftet. Selv blir jeg mektig lei av å bruke matpapir, når den ene skal på camp, den andre skal på trening, og den tredje skal i barnehagen.

WP_20150622_002

Mors lille hevn: Det eneste som er moro med matpapir, er at du kan skrive tullenavn på dem som gjør ungene flaue.

Noen dager senere, og helt urelatert til dansecampen og det tilhørende matboks-sjokket, skjer dette: min eldste sønn, så opptatt av klær og utstyr og at ting skal være Riktig Og Funksjonelt (og gjerne litt kult) sender meg en link til going.no. Denne matboksen ønsker han seg. En sånn en med rom til salat og det hele. Jeg skal lage matpakken selv, og jeg loooover å passe på den, mamma.

Etter en kort rådslagning blir Gubben og jeg enige. Nå kjøper vi bokser til alle, ferdig med den saken, og de skal navnes, og de skal inn i oppvaskmaskinen etter bruk, og den som ikke følger det må vaske den opp for hånd morgenen etter.

Eller for å si det med min mann, der han står og fråder rundt munnen ved middagsbordet: – For hånd! Om morgenen! Og jeg dr*ter i om dere vil sove lenge, jeg kommer til å dra dere etter øra bort til vasken i halvsovende tilstand! Jeg har brukt TUSEN kroner på matbokser, det er jo helt sinnssvakt, nå får det jaggu være nok!

Turbo ler. Fire par øyne ser beskjemmet ned i bordet. Og akkurat da tror jeg samtlige unger gladelig ville gumlet fettete, ekkel köttfärs hele uka framfor å bli utsatt for fars ualminnelig heftige matboks-vrede. Det er ikke ofte de ser faren sin sinna, men nå er det alvor. Blodig alvor.

Det er matboks-alvor!

Smesteret har akkurat begynt. Oppdatering følger 😉

Friskuser og slappfisker

Det er på sin plass med litt skryt: vi har nemlig to friskuser som har imponert med sin innsats gjennom ferien.

Her ved foten av Sierra Helada er det varmt, til tider fuktig, og veldig, veldig bratt. For all del, det er ikke Himalaya vi snakker om her, men i den spanske sommerheten er det mer enn nok. Å tvinge seg opp på toppen av det lille fjellet krever en dose viljestyrke. Men når man først er der oppe, er utsikten fantastisk (har jeg hørt). Min stemor har også gått på toppen av fjellryggen helt til Benidorm. Følger man noen bratte stier ned på motsatt side, havner man på veien til Fyret.

WP_20150709_043

Litt av fjellet sett fra fyret.

Hmm. Jeg skulle likt å se utsikten der oppe en gang, jeg også, men foreløpig har det aldri blitt til det. Kanskje kan jeg skylde på barn å passe på (plausibel grunn), eller tapt søvn som skal tas igjen (ikke fullt så plausibel)? Eller mer sannsynlig, jeg er en slappfisk.

Uansett, hatten av for min mann og min eldste sønn, som gjennom hele ferien har tatt morgenturer opp i fjellsiden. Enten for å jogge hele veien til toppen, eller for å finne en ekstra bratt bakke og drive med motbakkeløp med stadig flere repetisjoner. Du er ikke i mål før det brenner i beina og kvalmen kommer sigende… og da tar du noen runder til! Det sitter i hodet, sønn!

Med isvann og innbitt viljestyrke farer de av sted, og kommer tilbake som to druknede katter, klissvåte av svette.

Eller, det er nå mest mannen min som fortjener rosen. For all del, det er flott at eldstesønnen trener, men det er jo en del av egentreningsprogrammet han fikk utdelt før sommerferien (fotballen har tre ukers sommerferie, viktig å ikke miste formen helt!) og sånn sett noe han har valgt selv. Men det er jammen ikke alle snart 50-åringer som frivillig hadde bitt med som moralsk støtte. Hatten av for Gubben!

Jeg legger ved noen bilder de har tatt på toppen av fjellet. En vakker dag kanskje jeg kommer meg dit selv også (dog uten noe motbakkeløp på veien). Inntil videre kan vi bare konstatere at familien består av to deler: friskusene- og slappfiskene, hvorav de sistnevnte synes det holder lenge med en tur til bakeren og litt plasking i bassenget.

WP_20150702_08_42_17_Pro

To spreke gutter klare til innsats. Helt opp på toppen bak der, skal de.

WP_20150704_002

Starter med lett jogging bortover grusveien ved huset. 

WP_20150702_09_22_37_Pro

Morgensol på fjelltopp.

WP_20150702_09_03_50_Pro

Utsikt mot Benidorm.

WP_20150702_09_29_06_Pro

Innover i landet, mot Alfas de Pi.

WP_20150702_09_28_53_Pro

 Albir/Altea.

WP_20150702_09_32_05_Pro

… og ut mot Middelhavet. Her gjelder det å ikke ramle utfor skrenten.

Så stående applaus fra husets slappfisker til husets friskuser. En vakker dag får de kanskje følge av noen andre. Eller… kanskje ikke?

WP_20150706_002

Noe mer slitne og svette ankommer de huset igjen. Vann! Dusj!

WP_20150703_003

… og litt mer egentrening…

WP_20150703_004

 

******************

Ellers er vi nå på feriens nest siste dag. Og magetrøbbel eller øreverk til tross: dette blir den store Dag 2-dagen! Nå MÅ vi til pers hvis vi skal få det gjort, og sjuåringen har jublet siden i går kveld. Endelig mer Aqualandia!

Under middagen i går (rekord-sen, men vi bestemte oss for en kveldstur til Calpe og angret ikke. Og ungene syntes det var stas å spise fars spaghetti og salat utendørs i mørket) dukket en tanke opp i mors hode. For Turbo hadde jo kost seg så fryktelig i Mundomar. Kanskje hun også skulle få en Dag 2-dag? Gubben var enig, så da drar de fire store ungene til Aqualandia, og Turbo og en av oss tar enda en dag og ser på surikatter, skilpadder og delfiner. Hun vet ikke om det ennå, men jeg tenker hun kommer ti å gå helt i spinn (og så slipper vi det skuffede fjeset når vi kjører opp til inngangen… og bare slipper av de fire store. Nedtur eller nedtur, for en liten toåring som sannsynligvis husker veldig godt at hun fikk ha papegøyer på hånda?

WP_20150706_010

Turbo og surikattene.

Bison og den andre voksne kjører antageligvis hjem igjen, og venter på min stemor. For i dag får vi besøk!