Zakhyntos, baby!

Huppsann. En aldri så liten forglemmelse. En gresk forglemmelse.

Har jeg nevnt at om en uke sitter jeg- forhåpentligvis- og ser utover det knallblå, joniske havet mens sola synker ned bak horisonten?

the-navagio-beach-in-zakynthos

(bilde fra discovergreece.com)

Jeg er SÅ klar!

Så klar for skikkelig sol, skikkelig varme, skikkelig deilige badetemperaturer. Ikke minst er jeg klar for en uke uten en rotete bod som burde vært ryddet, uten bokhyller som burde vært vasket, uten dårlig samvittighet for kjøkkenskapene der noen har lagt en åpnet nøttepose slik at nøttene har rullet ut over melisflekker og havrekli og på den måten laget en flott matpakke til diverse insekter.

Det er det som er ulempen ved hjemmeferie: du har egentlig aldri helt fri (eller, jeg har aldri helt fri. Mulig andre har det, det skal jeg ikke si for sikkert). Det er alltid noe mye du burde ha gjort. Og selv om jeg fikk gjort en hel masse i løpet av ferien- støvsuget under madrassene i dobbeltsenga, for eksempel, fjernet eldgammelt vintertøy fra boden- så er det minst like mye jeg ikke rakk, og som ligger der og gnager. Det er derfor det er så fantastisk å reise til Spania annethvert år. For selv med seks rotete unger på slep er det rett og slett begrenset hvor mye det går an å rote i et feriehus.

Ikke ti ville hester skal få meg til å klage på årets hjemmeferie. Vi har hatt det topp. En absolutt passe perfekt norsk sommer. Men når vi nå står på terskelen til en lang og mørk høst, kjenner jeg at en uke i varmen, borte fra alle huslige plikter, skal bli innmari godt. Og kanskje en ukes Hellastur kan dempe sjokket over at Den Forferdelige Dagen har kommet, gått, og tatt med seg eldstejenta mi til Hertfordshire :/

Jeg bestilte opprinnelig en tur til Kreta allerede i juni, men bommet på datoen, og et øyeblikk så det stygt ut for planene om en billigtur. I tråd med sommerens spare-filosofi måtte turen være nettopp det: billig. Samtidig skulle den pusles på plass mellom skolestart og avreise til England og Bisons toårsdag i september. Men til slutt kunne jeg jodle «Jeg fant, jeg fant!» over ett av Apollos torsdagskupp. Litt dyrere enn det første tilbudet, men absolutt rimelig nok til at det kan forsvares. Dette er en type tur som bare vurderes etter to momenter: barnevennlighet og pris. Alt annet er irrelevant.

I fjor havnet vi jo på Rhodos, for første gang i mitt liv, og der hadde vi det helt på G:

WP_20150429_008

WP_20150430_013

WP_20150429_026

 

Årets torsdagskupp som passet med kalenderen, ble Kalamaki, Zakhyntos.

Jeg har aldri vært der heller, men i tillegg til de helt fantastiske bildene lokker denne øya med både skilpadder og skipsvrak. Det hørtes helt perfekt ut, helt til jeg nevnte det for min stemor, som kunne fortelle at hun og min far hadde vært på et av sine mer marerittaktige Hellaseventyr akkurat på denne øya. De hadde den tvilsomme glede å tilbringe en uke i Laganas under fotball-VM for mange år siden, og fikk oppleve en usjarmerende turistmaskin full av dritings engelskmenn, skrik, skrål, og barer med dunka-dunka-musikk. Men ett av de to ufravikelige kravene til reisemål er som sagt ordet «barnevennlig», så selv om Kalamaki er tvillingbyen til Laganas vil jeg tro det er stille og rolig der. Ikke er det fotball-VM i år, heller.

Som i fjor er det Happa, Dinglis og deres eiere som skal på tur med a’mor. De andre sitter fast i skoleruta og må bli hjemme med far. Vi blir altså en trio. Nærmere bestemt blir vi den trioen ingen ønsker å sitte ved siden av på flyet. Jeg skal innrømme at det har vært dager i sommer der jeg har tenkt at dette kommer til å bli en fantastisk flott og morsom tur, og dager der jeg… har lurt på om det er riktig klokt å dra alene til Hellas med en toåring og en treåring. Fjorårets eventyr hadde sine utfordringer, men fordelen var at Bison fremdeles var baby-ish. Det er han IKKE nå, for å si det pent. Nå varter han opp med både vilje og temperament i rause mengder, samt en langt større aksjonsradius enn han hadde i begynnelsen av mai i fjor. På den annen side har Turbo blitt hakket større og forstår mer. Det går an å appellere til fornuften hos Turbo nå (når hun ikke er trøtt eller sulten, vel å merke), og godt er det. Kanskje jeg slipper å ha to unger som løper i hver sin retning absolutt hele tiden.

Så det ligger ikke an til å bli verdens mest avslappende ferie i år heller, men med gode forberedelser, smart pakking, barnas behov aller fremst i pannebrasken (her må vi legge opp reiseplanene og dagene etter hva som funker for dem…) håper jeg at antallet kjipe episoder holder seg på et minimum. Jeg teller fremdeles veldig på knappene om vi skal prøve oss på en utflukt eller ikke. Tross alt var det mer enn slitsomt nok å holde en stuptrøtt Bison rolig under overfarten mellom Rådhuskaia og Gressholmen i sommer:

WP_20160714_16_15_19_Pro

WP_20160714_16_15_17_Pro

WP_20160714_16_15_21_Pro

WP_20160714_16_15_24_Pro

 

På den annen side er det muligheter for å få se havskilpadder, og båtturen skal visstnok ikke ta så lang tid. Hvis vi legger opp dagen slik at han er mest mulig preppet for turen- mett og utsovet og klar for eventyr-, burde det gå bra. Jeg får vel rett og slett se an hvordan det funker når vi først er der nede. Men den spennende bussturen øya rundt til historiske minnesmerker har jeg allerede vinket mentalt farvel til, dessverre. Kanskje en annen gang.

Bading blir det langt mer av denne gangen! I fjor dro vi så tidlig at hav-temperaturen fremdeles var ganske kjølig. Dessuten var det grovkornet strand og ikke særlig langgrunt, og da skal det ikke store bølgene til før det blir for tøft for de minste. Vi var mest på stranden og lekte, og stakk av og til føttene i vannet. Nå skal vi til en langgrunn sandstrand på tampen av den varme greske sommeren, og begge ungene er store nok til å kose seg i hotellbassenget. Hotellet vi skal bo på er forresten kjempefint, i følge en bekjent som nettopp var på nabohotellet. Som alltid flesket jeg til med balkong og havutsikt- når du uansett bruker mye tid på rommet er det greit å ha det komfortabelt.

I fjor var vi oppe i sekstiden hver morgen, og alle renholderne og frokostservitørene på hotellet ble vant til at vi tuslet ned på stranden og hilste sola velkommen. Det blir nok noe av det samme i år, og jeg gleder meg.

WP_20150427_048

Tidlig morgen på Rhodos i fjor vår <3

Hav. Himmel. Sol. Bading. En bok om kvelden, når de små sover. Bøtte og spade, og badeball. Siesta med høytlesning, eller en film på Surfacen. Is. Ett og annet trassanfall, men forhåpentligvis aller mest idyll. Solkrem, gyros og tidlige kvelder.

Og hvem vet. Kanskje det er like mange «fisler» på Zakhyntos som det det var på Rhodos? Jeg vet om minst én som ville satt stor pris på det!

WP_20150428_017

WP_20150430_015

 

Rapport følger, fra vårt greske eventyr mareritt  kos-og-kaosprosjekt 😀 Avreise er 30. august, og jeg tror den dominerende følelsen er glede, ikke nervøsitet.

Om pakking og Livet og sånn

Mammmaaaa, har du vasket den shortsen jeg ba deg om? Hvor henger den? Kan jeg få se? Når blir den tørr? Jeg rekker å få den pakket ned til turen, eller?

Husets førstreisfarer til Hudøy tar oppgaven med stort alvor. Her skal det ikke slumses!

WP_20160713_07_21_54_Pro

Pakkerunde 2. Synd bildet ikke kommer med lydfil!

Årets sommerferie har faktisk ikke bare bestått av geiter, bringebær og strandkrabber, selv om det kan se slik ut. I tillegg til alle Turbo- og Bisonvennlige aktiviteter, har de store holdt på med sitt- i Danmark og Bayern, i London og Lyngør, på Hudøy og i Praha. For ikke å forglemme Oppdal (Oppdal må med, om ikke annet fordi det var første gangen jeg sendte en tenåring alene med en venninne på hyttetur *stappe fingrene i ørene og nynne nananananaaanaaa, det er faktisk på tide å slippe ungen*)

Når man skal på tur må bagasjen være i orden. Så derfor har vi pakket. Og pakket, og pakket igjen. Midt i kaoset av fotballsko og badetøy og tannkremtuber, har jeg nok en gang fått demonstrert at det å «forstå» barn er like enkelt som å fange såpeglatte klinkekuler med spisepinner. Å oppdra unger er på ingen måte å følge noen one size fits all-oppskrift. Det kommer aldri til et punkt der du kan klappe deg på skuldra og tenke Sånn, nå har jeg forstått hvordan dette skal gjøres, nå takler jeg det på den riktige måten, dette er jo grei skuring. Eller du kan jo, men faren for at du sekundet etter må spise i deg alle skråsikre uttalelser er rimelig høy. Mamma-zen: gjøre den samme kjedelige oppgaven tusen ganger, og se det fra en ny vinkel hver gang. Som en kameleon har jeg gått gjennom nesten alle moderskapets avskygninger: minne på-mamma, sinna-mamma, oppmuntre-mamma, hjelpe-mamma, holde seg unna-mamma, smile-mamma, skrive ut liste-mamma, kjefte-mamma, VISAkort-mamma, flire-mamma. Og sikkert et par til jeg har glemt. For hør bare her- og dette er bare et utvalg!-:

 

  • Pakkerunde 1: Easy peasy lemon squeezy (men dyrt og rotete).

Halvvoksne unger med velutviklet ansvarsfølelse og enda mer velutviklet sans for mote, ordner seg sjøl. Min oppgave begrenser seg til å punge ut for nye fotballsko (her i Norge er det jo kunstgress-sko som er greia, det er praktisk talt det eneste de trenger, men i England skulle de trene på gress. Stor forskjell!) og etterpå banne og sverte når jeg oppdager at rommet er forlatt i en tilstand av kaos. Det hersker vill uorden, klærne ligger overalt i store hauger, rent og møkkete om hverandre, og oppe på pulten ligger mengder med søppel og skitne boller og tallerkener stablet i faretruende høye tårn. Men kofferten er jeg ikke bekymret om på en plass. Han har med seg det han skal, og antagelig enda litt til.

WP_20160703_007

Konklusjonen her må være at det viktigste er å få med seg det man trenger, og alt annet kan vente til man kommer hjem.

 

  • Pakkerunde 2: Skal vi draaaa snaaaart mamma?

Dette var den pakkerunden jeg ble sliten av flere dager før avreise. Mamma, hva skal jeg ha med meg? Mamma, har du sett den grønne shortsen? Har du vasket den grønne shortsen? Har du tørket den grønne shortsen? Kan du finne pakkelista? Kan du printe den ut en gang til? Mamma, hjelp meg å pakke ferdig, da! Hva mener du med at jeg ikke kan pakke tannbørsten, jeg skal jo dra allerede på onsdag?

Intenst er bare fornavnet. Pakkingen til første Hudøytur var helt tydelig Årets Store Happening, og smella gikk i et eneste kjør. To dager før avreise sto bagasjen (minus tannbørste) klar i stua, se det øverste bildet . Der ble den brukt som klatrestativ av nysgjerrige småsøsken, men vi slapp i hvert fall stress. Konklusjonen må være at det er verdt å holde ut ørten spørsmål om den røde eller rosa t-skjorta, så lenge den reisende utviser såpass entusiasme.

WP_20160713_005

Jada, nå skal vi dra! Storesøster og småttiser følger til bussen.

  • Pakkerunde 3: Hæ? I morgen? Jammen jeg trodde at…

Denne runden foregikk nesten bak min rygg, fordi «barn» som er så store at de rekker å stemme ved neste valg, fikser alt selv. Til tross for at de har gått surr i dagene og begynner pakkingen lovlig sent. Med unntak av et og annet spørsmål om reiseforsikringsbevis og førstehjelpsmappe kunne jeg forholde meg avventende til det hele, og jammen trasker ikke tenåringen ut døra med trillekofferten i grålysningen neste morgen, bare smil og lutter (avslappet) glede.

Konklusjonen er at jeg gratulerer meg selv med en godt utført oppdragergjerning og tenker at dette hadde da ungen god kontroll på. Følelsen av stille oppdragertriumf varer i flere dager. Faktisk helt til jeg oppdager at nevnte tenåring i vill pakkepanikk har tatt mengder halvvått tøy fra tørkestativene og gjemt det bak døra på vaskerommet, der det har ligget i dagevis og nå stinker høgg. Alt for å få tørket sine egne klær først. Joda, oppdragertriumf meg her og der.

Konklusjonen (særlig sett i forhold til pakkerunde 2) er at det IKKE nødvendigvis er sant at tale er sølv, men taushet gull.

 

  • Pakkerunde 4: Utfordringen.

Her startet jeg en uke i forkant, med å minne speideren på at ting som skal med på turen, må vaskes. Og da må de ut fra under senga og inn på vaskerommet. Jada, mamma, det går så greit så. Det skal jeg gjøre. Samtidig er jeg inne på nettet og bestiller ny speiderskjorte, og de merkene (jeg tror) de har tatt hittil. Jeg setter også liggeunderlaget (som speideren har latt ligge ute på verandaen siden forrige tur) på høykant til lufting og håper at bikkja ikke har tisset på det. To dager før reise printer jeg ut pakkeliste, og vi leser igjennom lista sammen. Om det er noe vi må tenke på, noe vi må kjøpe, noe pappa må fikse? Speideren kaster et kort blikk på lista før han vender seg mot mobilen sin igjen. Neida, han har alt han. Ikke noe å mase om.

WP_20160709_023

Om morgenen dagen før avreise, sier jeg at det er på tide å pakke for alvor. Nå må han finne fram alt det som trengs for turen, og legge det midt på teppet i stua (hvorfor jeg ikke ber ham pakke tingene ned med en gang, fremgår av den videre historien). Ti minutter senere er han ferdig, for toalettmappa må han vente med ikke sant, og han løper bort på pc’en for å få sine tilmålte to timer. Det ville være krise å gå glipp av verdifull spilletid!

Siden vi allerede har gått igjennom pakkelista, har jeg et visst håp om at speideren kanskje har fått med seg en del av det som er viktig å ha med på en ukeslang tur i et potensielt gjørmehull i Danmark. Men nei. Det min sønn kaller for «ferdig pakket» viser seg å være en overtrekksbukse, men ingen jakke. Ingen støvler, men de splitter nye, lyseblå joggeskoene han har fått av mormor mener han derimot skal være med på speidertur. Fire boxere, to par sokker, og fire umake i fargekombinasjonen lilla, rødt, svart og mørkegrønt (de skal altså være borte i sju dager). Han har med seg tre t-skjorter, hvorav den ene er for liten, og to bukser, en av dem tydeligvis rett fra skittentøykurven. Tilkjempet rolig spør jeg hva han har tenkt å spise på, han har jo ikke tatt med det fine tursettet han fikk av mormor og besten til jul? Han gløtter såvidt opp fra skjermen: Finner ikke, og dessuten har de små rotet vekk alle delene. Den tilkjempede roligheten er nå veldig hardt tilkjempet, og jeg spør gjennom tennene om hvorfor han ikke har passet bedre på det, han vet jo at ting ikke kan ligge og slenge her i huset? Noe svar får jeg ikke. Og jeg trøster meg selv ved tanken på at selv om pakkinga er i beste fall halvferdig, og jeg må tilbringe kvelden med å sy alle merkene fast på den forbaska skjorta, så har vi i det minste skjerfet. Jeg har tilbragt de siste to årene med å mase om at speiderskjerfet skal henges opp rett etter speidermøtene, så det har han kontroll på.

(en mer uerfaren utgave av meg selv ville tolket dette som manglende interesse. Som at guttungen ikke bryr seg så mye turen, eller at han enten er lat eller bare trassig.  Nå vet jeg at det er feil, så jeg prøver å ta det med godt humør og holde katastrofetankene  borte… for denne gangen)

Enden på visa er at Gubben og jeg bytter ut klær, maser, småkjefter, tvinger guttungen til å gå inn på roterommet for å finne flere (skitne) sokker. På ettermiddagen tar vi en familietur til stranda, en etterlengtet og vel fortjent pause for oss alle. Alt er fryd og gammen, guttungen og de andre svømmer og stuper og koser seg. Vi kommer hjem, får småttiser i seng, jeg syr merker til fingertuppene er røde og såre og kikker bort på den omsider ferdigpakkede bag’en med liggeunderlag og sovepose spent fast på utsiden. Joda, speideren er klar for avreise. Skjorta er snart ferdig, og skjerfet har han tross alt kontroll på. Det går bra.

WP_20160709_025

Neste morgen pakker vi oss ut i bilen, speideren holder på selvantenne av spenning og spør 120 ganger om vi har husket passet. Ansiktet lyser av glede, han ser fram til både flyturen og leiren og ikke minst turen til Legoland. I lommeboka ligger 400 knitrende danske kroner, og pass og forsikringsbevis er trygt og vanntett forvart i en plastmappe i sekken. Vi tar på den nye skjorta, som sitter som et skudd, og skal bare hente skjerfet.

Skjerfet.

Skjerfet er borte. Det henger IKKE i skapet til broren hans, det henger IKKE på spikeren inne på rommet, det er IKKE i garderobeskapet, og etter ørten panikkrunder under senga og inne i skapene og på rommet til storebror finner vi det fremdeles ikke. Det er søkk borte, og guttungen fortviler, han hang det jo i skapet, det er helt klart noen andre sin feil, noen må ha tatt det, det er jaffal ikke han som har rotet det bort!

Med bister mine rygger jeg ut av gårdsplassen, sint på speideren og ikke minst på meg selv. For det er klart jeg burde sjekket!! Men, gjort er gjort og spist er spist, nå er det bare å blåse i skjerfet- selv om det er en aldri så sentral del av speideruniformen-, for vi får ikke tak i noe nytt på en søndag formiddag og det hjelper fint lite å være sur og sint. Selv om det er det eneste jeg virkelig har mast, tryglet og bedt om at han passer på de siste årene. Selv om jeg har prøvd å gjøre det enkelt ved å peke ut et fast sted der det skal henges, selv om jeg har argumentert med «Det tar deg bare 30 sekunder, og så vet du hvor det er til neste gang! Tenk så lett det blir for deg å ikke måtte bekymre deg om å finne skjerfet!» i påtatt Vibeke Sæther-tone. Eller «Nå må du jaggu skjerpe deg, ett eneste skjerf må du klare å holde orden på!» når Vibeke Sæther-taktikken har vist seg fruktløs.

Det går inn det ene øret, og ut det andre. Som så mye annet. Og jeg vet at når vi ankommer Gardermoen, så kommer andre foreldre til å smile og hilse, mens de innerst inne tenker Jøss, disse folka må være bra sløve! Tenk å sende sønnen på speiderleir uten speiderskjerf. Lurer på hva annet han mangler. Ærlig talt, burde man ikke ta seg tid til å sjekke bagasjen og sørge for at alt er på plass? Og er ikke det ikke en flekk jeg ser på buksa der, nei, sånn ville aldri jeg sendt sønnen min på tur!

Jeg kan ikke si jeg bebreider dem. Men, jeg føler meg ikke spesielt truffet heller. De aner ikke hvor mye arbeid som ligger bak å få vår speider mer eller mindre ferdigpakket og klar for tur, det koster tjue ganger så mye tid og energi og innsats som for de fleste andre. Og du må gjøre det akkurat passe strengt, og akkurat passe forståelsesfullt- for han bør jo helst lære noe av feiltrinnene, og samtidig er det umulig å påpeke alle feil og mangler uten å knuse et barns selvtillit fullstendig. Det er OL i balansekunst, hver eneste dag, og du får aldri noen drikkepause.

Konklusjonen må være at det er utrolig mye man kan lære om både sine barn, og seg selv, av noe så enkelt som å pakke. En annen konklusjon er at jeg må innrømme at jeg til tider er alvorlig bekymret for framtiden. Å pakke en koffert og passe på et skjerf, liksom. Virkelig? Hvor skal dette ende?!

WP_20160710_002

 

 

… men historien ender ikke der. For noen uker senere, når guttungen har vært hjemme en stund og snart skal til Hudøy, kommer jeg hjem fra jobben til en tass som maser om pakkeliste og har lagt skitne sokker og bukser til vask, helt på egenhånd. Jeg printer ut lista, og på 1,2,3 har han funnet frem alt som ikke ligger til vask og brettet relativt pent sammen. Det eneste han mangler nå er konvolutter med frimerke og hårgele, hvis jeg får penger kan jeg stikke på butikken og ordne det, mamma.

Konklusjonen? Tja, jeg kan ikke si jeg har trua på at det er grei skuring herfra og ut. Men en ting er sikkert: man kan alltid, alltid, bli overrasket 🙂

 

WP_20160717_17_21_12_Pro

Ekstrabonus: … og slik ser ting ut når de kommer tilbake fra tur. Dette er et sokkepar fra Pakkerunde 2, som viser med all mulig tydelighet at selv om man er opptatt av klærne når man pakker, er det ikke det som står i fokus under selve oppholdet. Takk og pris.

… og inn i stua til folk

Ja, for dit kom vi også. Helt inn. Og nå i ettertid står det for meg som en like sterk opplevelse som skolebesøkene.

Skolebesøkene var jo hovedmålet med turen, og helt essensielle for oss for å kunne begynne å få grep om Redd Barnas arbeid i Uganda. Fra den lille Natigi med geiter i klasserommene, til den svære Palenga med horder av uniformerte elever, gikk det en rød tråd gjennom vår opplevelse, nemlig den at begrepet skole ikke var dekkende nok. Mer om det i oppsummeringsposten som begynner å nærme seg.

Men først- hjemmebesøkene. Som altså satt som et realt spark i solar plexus. Ikke først og fremst fordi det var så trist og fælt og fryktelig, men fordi det var rystende annerledes, og- hvis vi skal være ærlig- enkelt på grensen til kummerlig. Skolene hadde tross alt visse likheter med de norske. Men et ugandisk hjem ute på bygda har virkelig ingenting til felles med en vanlig norsk bolig, annet enn tak og fire vegger. Der stopper også likheten (hvordan boligstandarden er hos de som bor nærmere byene vet jeg lite om, for der var vi ikke. Men vi så litt av hvert langs veien når vi kjørte forbi. Noen hus av ganske ok standard- murbygninger med en liten hage og ordentlige vinduer, selv om det var langt fra råflott. Men det som dominerte var rad på rad med bølgeblikk og jordgulv, så langt øyet rakk. Jeg ville ikke satt pengene mine på kloakksystem og internett-tilgang, for å si det sånn).

Det var etter besøket på St.Kaloori at rektor og FAU-representanten hadde funnet frem til to familier som gjerne ville ha snålingene med mobilkamera og seigmenn på besøk. Og allerede på kjøreturen fikk vi vår første lille aha-opplevelse, rett og slett fordi den var så lang. Tanken på at barna vandret til fots her, langs de sleipe, hullete veiene med Gud vet hvor mange skumle insekter rundt de bare føttene sine, var sjokkerende nok. Mine barn bor akkurat litt over fire kilometer fra skolen, og får dermed utdelt gratis årskort hver høst. Hadde de ikke fått det, ville vi selvsagt betalt for det, eller kjørt dem selv. Jeg tror ikke unger har vondt av å gå, noe mine egne er smertelig klar over (selv om vi kjører mye, totalt sett), men for en norsk mor virker det nærmest fornuftsstridig å la barna starte og avslutte dagen med et par timers gåing. Det er jo slitsomt!

Vi ruller omsider inn foran et lite murhus med en jordhytte ved siden av. «Murhus» høres flottere ut enn det er, men det var altså en firkantet bygning av leire og murstein, ikke en rundt hytte med stråtak som det var så mange av her. Men standard-messig var det ingen forskjell. Det var lite og trangt, og helt uten belysning eller noen form for gulv. Ingen møbler heller, bare to små tomme rom og en kjøkkenkrok med et ildsted rett på gulvet. Bestemor (ja, for denne familien har lidd samme skjebne som så mange i Uganda. Far hadde dødd og mor hadde dratt sin vei, og bestemor- en liten, rynkete, vever dame som så ut til å være minst 70, men antagelig var langt yngre) forklarte at hun brukte ildstedet når det regnet, men ellers foretrakk å lage maten utendørs, på grunn av røyken som ellers forpestet den allerede klamme lufta.

Bestemor, ja. Hun kom løpende ut på plassen og hilste overstrømmende, nesten desperat, på oss. Hun trykket hendene våre etter tur og ville bare motvillig gi slipp, og det fosset ut takksigelser og hilsener og jeg vet ikke hva, i en uforståelig strøm av ugandisk dialekt. I ettertid har jeg lurt på hva hun egentlig mente. Var det bare høflighet, var det ren glede over å få besøk langveisfra? Eller håpet hun egentlig at vi skulle gjøre noe konkret for henne og de tre barna?

De tre barna, som var elever ved skolen vi nettopp hadde vært på, påtok seg å vise oss rundt. Det var fort gjort. De fleste familiene i området drev med jordbruk på en eller annen skala, men ikke denne familien. Kanskje det ikke lot seg gjøre, med bare bestemor og tre barn under 11 år? Så det var ikke mye å vise frem. Foruten murhuset og den lille stråhytta, var det et utendørs ildsted, noen høner i et nettingbur, og et område bak huset som ble brukt som bad og vaskerom- for å bruke norske begreper. «Badet» så sånn ut:

Ug1

Min eldste sønn, som ikke akkurat kjapper seg i dusjen etter trening, filosoferer over dagens vannrasjon. Brønnen er godt og vel 20 minutter borte. Og vann er tungt, både for skoleunger og bestemødre.

Ug4

Drikkevann. På spørsmål om hun pleide å koke drikkevannet, svarte bestemor «Noen ganger».

Ug2

Unger er unger. De fortsatte lekene der de slapp på skolen. Man får et ganske godt inntrykk av hvordan huset var. Egentlig ikke så verst, det var i hvert fall semi-solid bygget. Men som sagt helt tomt inni, og uten gulv og tette dører/vinduer.

Den neste familien vi besøkte, bodde enda lenger inn i skogen. De hadde heller ikke noe murhus, men allikevel fremsto det lille gårdstunet deres mer som et ordentlig «hjem» enn det tomme murskallet hos bestemor og de tre barnebarna. Vi kjørte  inn på et slags tun, omkranset av 7-8 stråhytter. På gårdsplassen satt mor sjøl med minstebarnet hengende i puppen, omkranset av barn og voksne i alle aldere. Fire av de unge, voksne mennene viste seg å være de eldste sønnene hennes- alle hadde gått på St. Kaloori, men ingen av dem hadde klart å komme seg til ungdomskolen, den lå for langt unna. I tillegg til disse fire og yngstemann, var det ytterligere fem barn av mor sjøl som sprang rundt i uniformer i diverse størrelser. Pluss noen svigerdøtre med småbarn på hofta, og noen fettere og kusiner.

Vi blir vist rundt på området. Noen hvite «steiner» på gårdsplassen fanger guttenes interesse, det viser seg å være nøtter som blir ristet og deretter malt til mel. Mercy på 10 viser oss hvordan det skal gjøres.

Ug5

 

Som sagt, dette var også fattigslig og enkelt, men det var tydelig at mor sjøl satte sin ære i å holde det ordentlig her. En hytte ble brukt til matlaging. Her var soverommet til mor og de yngste. Der borte bodde sønn nummer to og hans kone og barn, og der sønn nummer tre og hans kone og barn. Å gå på do litt her og der (ikke uvanlig på landsbygda) kom ikke på frågan, her måtte vi gå et godt stykke inn i skogen, der de hadde rigget til en enkel plaskedo og- dette imponerte både meg og gutta- en fiffig håndvask med såpe laget av en halvannenliters colaflaske skåret i to. Dessuten hadde de eget hjemmebrenneri med bananer, noe som frembragte en viss munterhet hos alle de voksne til stede. Munterheten min varte dog bare til jeg oppdaget at jeg hadde tråkket på en maurtue og nå hadde hundrevis av bitende småkrypp krabbende opp legger og lår.

Soverommet med den ene madrassen var naturlig nok familiens stolthet sammen med dette: et lite solcellepanel med en hjemmesnekra ledningsløsning som rakk akkurat til en (1) lyspære og- tadaaa!- en mobillader. Sikkert brannfarlig som fy, men du verden for en forskjell det gjør å ha en kilde til lys også etter solnedgang. Og mobilen kan man ikke leve uten, ei heller på landsbygda i Uganda (dette ble forresten kilde til en opprømt diskusjon oss nordmenn i mellom. Dette var rett etter de famøse «… og så har de iPhone og selfie-stang, ja!»-diskusjonene angående de syriske flyktningene, som om du ikke kan være ordentlig flyktning når du har en selfie-stang. Vi var skjønt enige: det er ikke mange stedene i verden som er helt mobilløse. I veldig mange miljøer er det umulig å klare seg uten- hvis man skal få seg en jobb, for eksempel. Nå var det riktignok svært langt mellom smarttelefonene i Uganda, men at folk hadde mobiler, var ganske selvsagt. Like selvsagt er at det ikke blir bedre å sove rett på jordgulvet av den grunn).

Ug6

Mobillader av «Nakaseke-jordhytte»-modell. Funket som bare det, men som sagt tør jeg ikke helt tenke på brannsikkerheten.

Ug7

På vei til do. Jeg sier det igjen: insekter. Så store som hånda di. Lyst til å gå her alene om natten, eller?

Ug8

Rektor viser fram hjemmebrenneriet (!), der de laget banan-sprit. Takk og pris slapp vi å smake.

Ug9

To bananer i ett skall! Plutselig ble fjortisen min veldig barnslig 😉

Ug11

Noe av grunnen til at denne familien var bedre stilt enn den forrige, kom av at de tjente penger. Ikke store greiene, men nok til å kjøpe tepper, såpe og den slags, pluss spare til større investeringer som solcellepanel og rusten boda boda. De fire voksne sønnene jobbet der de fikk jobb, rett og slett, og konene deres hadde en betydelig hjemmeproduksjon- se over.

Flere av elevene kjente oss fra før, men vi fikk oss også noen nye bekjentskaper. Blant annet ble vi en fotball fattigere, da en liten gutt som hadde trasket naken rundt da vi kom (han ble umiddelbart døpt «Sinnataggen» på norsk, på grunn av sitt morske utseende) plutselig viste seg å ha et skuddbein som sendte haka til fotballsønnen min ned på brystet. – SÅ DU DET, mamma? Det er jo helt SJUKT! Den lille tassen på kanskje tre år var en ordentlig råtass med den punkterte plastballen sin, og slik gikk det til at en av fotballene (som egentlig var reservert skoler) ble liggende igjen på gårdsplassen, der moren hans sto og smilte med tårer i øynene.

De fleste barna i skolealder hadde også uniform. Men ikke alle. Blant annet var det ei jente i 7-8-årsalderen som gikk rundt og drasset på en lillesøster. Om hun gikk på skolen og bare ikke hadde uniform, eller om hun rett og slett ikke gikk der (ennå?) vet jeg ikke, men jentene fulgte sjenert etter oss og ba oss til sist om å ta et bilde så de kunne se seg selv. – Mamma, de ligner på mellomstesøster og Turbo, kom det fra elleveåringen, og der og da ble jeg vitne til ett av de magiske øyeblikkene der du formelig kan høre at det sier klikk-klikk-klikk inne i et barnehode og brikkene faller på plass. De ligner på søstrene mine. De ER søstrene mine, bare på et annet sted, i en annen hverdag. Fire jenter på samme alder, hvorav to bor i Norge og ser på Frost og danser ballett og spiller fløyte, og to som antagelig aldri får sjansen til noe av det. Kanskje de har sett Elsa og Anna på et reklameskilt en gang, men det blir i så fall det nærmeste de kommer. Elleveåringen står der med hengeleppe og betrakter de nakne føttene og den skitne t-skjorta til eldstejenta. Jeg knipser bildet og viser til jentene, og de ler. Unger er unger, det er alltid stas å se seg selv. Unger er unger, men noen er jaggu også ungere enn andre 🙁

Ug10

Let it go, let it go, can’t hold it back anymore…

Så hjemmebesøkene var i bunn og grunn som hele turen: både-og. Fint, og forferdelig. Mest av alt tankevekkende.

Jeg tror grunnen til at det virket så sterkt på oss, var at det er her de lever livene sine. Skolen er der på dagtid, men resten av tilværelsen tilbringes under disse forholdene. Mødrene og bestemødrene lager maten over åpen ild mens røyken samler seg under taket og svir i øynene. Leksene må gjøres før solnedgang, og for en insekt-fobiker som meg selv: her sover de, bare på en tynn matte rett på jordgulvet, uten tette vinduer og dører. Jeg så ikke en flik av myggnetting, ikke en hodepute. Den ene familien hadde en madrass der mor og minstebarnet kunne sove, og jeg så også et par tepper. Men det skulle da også holde til en familie på rundt 20 personer. Den totale mangelen på komfort og sikkerhet og helt grunnleggende hygienisk standard traff både meg og guttene hardt. Nesten like hardt som ballen til Sinnataggen, der han tok rennafart og smalt ballen i en nydelig, stor bue over hodet på eldstemann så banan-bladene regnet.

Ug15

 

Ug13

Det skulle virkelig ikke forundre meg om vi ser denne lille karen på Uganda Cranes om en femten års tid! Jeg håper i alle fall han får sjansen til å utvikle talentet sitt, hvordan det nå enn skulle gå til…

Så selv om turen hadde vært verdt det og vel så det, kun ved å få besøke skolene, var besøket til disse to familiene det som gjorde bildet komplett. Ikke bare hadde vi fått se kunnskapsdeling i praksis, vi hadde også sett hvordan barna hadde sovet om natten, hva de hadde spist til frokost, og hva som ventet dem på slutten av dagen. Vi fikk se resten av historien, rett og slett, og det gjorde oss bedre rustet til å forstå problemene rundt det å få barna på skolen, og holde dem der.

Og på vei tilbake til hotellet var det stille i bilen. Fryktelig stille.

Ug14