Pingviner, pingviner… tur til Betty’s Bay

(skrevet i Word på mandag, som var dag… 20, trur eg)

Hvis du spør en tilfeldig nordmann om hvilke dyr han forbinder med Afrika, vedder jeg på at de fleste svarer løver. Elefanter. Sjiraffer eller flodhester, kanskje. Store og eksotiske dyr.

Slik har jeg også tenkt, i snart 40 år (og det ble ikke nevneverdig endret under turen til Uganda, annet enn at fantasidyrene mine fikk selskap av den alltid tilstedeværende marabou-storken. Og DEN er rar, den!). Men etter denne turen vil svaret mitt være annerledes. Afrikanske dyr betyr nå pingviner og skilpadder. På en delt tredjeplass finner du guineafowl og struts. Etter turen på strutsefarmen har jeg lært masse om struts, ikke minst at det er afrikanske strutser som er de ekte strutsene, og at de australske emuene ikke er på langt nær like imponerende. Jeg har sett dem ved siden av hverandre, så dette er sikker kunnskap! Guineafowl er overalt, det er dem vi møtte aller først i parken i Durbanville, og det er deres fjær som ligger i lommeboka mi. Skilpaddene tar vi med fordi de er overalt. Virkelig. Vi har vært på gepardfarm- med skilpadder. Sommerfuglverden- med skilpadder. Lekeland- med skilpadder. Strutsefarm- med skilpadder. Jeg tolker det slik at skilpadder ikke bare er søte og morsomme, men også så enkle å holde at du kan slenge dem inn hvor som helst og få dem til å trives med minimal innsats.

Men pingviner? Joda, vi kommer aldri til å glemme de sørafrikanske pingvinene, for vi har fått dobbel dose! Vi tok jo en rundtur som blant annet gikk til Simon’s Town, det klassiske stedet for pingvinspotting. I dag fikk vi se enda flere- og da i helt frittgående tilstand. Noen få steder var det tilrettelagt for hekking, med små nedgravde plasthus til pingvinene, og der var det sperret av med tau så vi ikke skulle tråkke rundt i eggene. Men ellers vagget pingvinene fritt rundt, og vi fikk nær- veldig nær- kontakt med dem. Hadde vi hatt tid og været vært enda bedre (det var mer enn bra nok for oss, men jeg tror ikke lokalbefolkningen tenker på overskyet og 22 grader som badevær selv om frosne nordmenn mener det er godt innafor) ville vi jammen tatt oss et bad sammen med dem.

I dag var altså en forhåndsavtalt dag, der vi bare kunne rusle ned klokka halv ti og lene oss tilbake i bilen. Vi kjørte først ut av Cape Town og inn i Stellenbosch. Der stoppet vi på Giraffe House, som ganske riktig inneholdt den berømte sjiraffen Gerry- og hans to koner. Turbo har sjiraffen som favorittdyr, så det passet riktig så bra. Og det var mer… sjakaler, traner, geiter med horn, et utall forskjellige hjorte- og kattedyr, strutser, krokodiller, slanger og sebraer. Og Timon og Pumba! Vi fikk matet strutsene igjen, Bison synes det er kjempegøy, og det var på alle måter et helt topp stoppested. Hvis noen skulle være i tvil: Cape Town-området er GULL for barn. Lekeplasser på hvert hjørne, nært til sjø og strand, og dyr, dyr, dyr overalt. Vi har havnet på det perfekte stedet!

Vi må ha sett ti forskjellige hjortedyr, eller «bok», som det heter på Afrikaans. Rugby-laget (som har vært dominerende på TV de siste dagene, heter Springbok, og så er det ørten typer til). Her en bitteliten en, med horn. Se den lille kalven, Turbo var helt fasciner og ville helst ha den med hjem i kofferten. Og jepp, hun må fremdeles ha vogn. Der kommer virkelig familien Snål, med en nestenbaby, en vill treåring, og den eneste som sitter i vogn fyller fem om bare noen uker…

Vi fikk utdelt små bøtter med fôr, til Bisons store glede. Han sprang rundt og ville mate alle. Strutsen er den store favoritten, og i motsetning til sine søsken finnes han ikke redd. Han fikk også matet geiter og alpakka, men fikk streng beskjed om å holde seg unna krokodillene.

Monter på monter med slanger. Kvelerslanger, pytonslanger, kobraer. Men her skjønte ikke Gubben tegninga, for hvor er boomslangen? Han kikket bak steiner og langs sanden, og hadde visst ikke fått med seg at boomslang betyr «treslange».

Selveste Gerry.

Etter Giraffe House kjørte vi videre og kikket på høye fjell som var merket av skogbrann, små, pittoreske badesteder og sørafrikansk veiarbeid med tilhørende kø. Vi stoppet for lunsj, og kjørte deretter litt tilbake til… Betty’s Bay! Der tok vi stolt bilde av Turbo ved siden av både det engelske og afrikaanske skiltet («Bettysbaai»), før vi ruslet ned til pingvinene og også ble overrasket over alle rock rabbits som spratt rundt føttene våre, tydelig vant til folk. På vei ut av den bittelille landsbyen, for det meste bestående av hytter og sommerhus, stoppet vi ved skiltet igjen så Bison fikk ta bilde, og vi døpte den ene strandpytten til «Bettys brother’s bay» Deretter kjørte vi tilbake langs False Bay, og FOR noen strender de kan skilte med! Vannet er også langt varmere enn ved Table Bay der vi bor, og der iskalde dønninger fra Atlanterhavet sørger for en langt kjøligere, «norsk» badetemperatur. Ved neste tur (!) må vi få lagt inn et par overnattinger ved en av de mange badebyene langs False Bay. Hvorfor det heter False Bay, forresten, det er jo et pussig navn? Jo, for i gamle dager seilte skutene sørvestover, sørvesteover, alltid sørvestover, før de endelig kunne runde Kapp Det gode håp… og så var det ikke Kapp det Gode Håp allikevel, det var False Cape. Og den digre bukta mellom False Cape og Cape of Good Hope ble da hetende False Bay. Men det er ingenting falskt over lange, hvite strender og temperert badevann. Det varmere vannet bringer også med seg en økt risiko for haier, men takket være et par øyer med store sel-kolonier (haiens favorittmat) går det gjerne årevis mellom hver gang en hai prøver seg på mennesker, og da er det som regel surfere som er langt fra land. Likevel er det både hai-speidere på post og nett der det tidligere har vært kjente angrep. Vi som holder oss i vannkanten bør med andre ord være ganske trygge for hai, og godt er det. Jeg er nemlig ikke det spor hippen på å se disse vesnene annet enn i akvariet, og hopper glatt over tilbudet om Shark Cage Diving!

Betty’s Bay! Også kjent som Bettysbaai, og etter vår tur dit med småsjalu lillebror: Betty’s Brother’s Bay!

Lunsjen måtte vi ta i Kleinmond, siden Betty’s bay er så lite at det knapt finnes annet enn en liten kiosk og noen feriehus. KabelJoe’s restaurant kunne skilte med en barnemeny etter mitt hjerte: Chips, Hake and chips, Hake nuggets and chips, Calamari and chips… Er det fiskerestaurant, så er det fiskerestaurant. Og ungene spiste rubbel og bit av posjonene med calamari og fisk!

Betty’s bay. Ca 20 grader varmere enn det ser ut som for en nordmann! Det tenkte jeg mange ganger da vi kjørte gjennom landskapet som minnet litt om norsk snaufjell. Det ser velkjent ut, helt til du åpner bildøra og lurer på hvem som glemte å slå på fryser’n.

Gutt møter pingvin. Dette er altså andre gangen vi har pingvin som hovedmål på Sør-Afrikaturen vår (derav innledningen), og vi kom tett innpå også i Simon’s Town. Men i Betty’s Bay kom du helt tett innpå i naturen, de vagget rundt overalt og hadde det helt topp, nesten uten turister og uten gjerder og gangstier man måtte holde seg til.

Jeg digger dette stedet.

… og, ikke bare pingviner, faktisk. Det lille brune dyret, som hoppet rundt der med hele slekta si, er en såkalt «rock rabbit», og er den nærmeste slektningen til- ta-daaa!- elefanten!

Hjem kom vi ikke før halv seks- glade, fornøyde, og ganske trøtte. Alle unntatt Bison, som hadde sovet i bilen og kunne holde det gående til langt på kveld. I slike settinger synes jeg det er helt greit å la ham se på Fly, brann og redning på iPaden, mens far koser seg med film på TV og jeg leser aviser. Det finnes ingen bedre måte å forstå et land på enn ved å lese lokale aviser, og legge merke til reklamer. For tiden er det langt mest dominerende artikler om Winnie Madikizela-Mandela, der avisene har ett og annet kritisk innslag innimellom all hyllesten. Det er jo ingen tvil om at det er et stort menneske som har gått bort, men noen uforbeholden hyllest er det vanskelig å gi henne etter all kontroversen. Men på TV ruller og går det med sørgevaker og folkemengder i gatene. Her i Cape Town er det lett å glemme hvor fattige majoriteten faktisk er- men det ser du på slike kjøreturer som i dag, der du beveger deg ut av sentrum. Township på township på township, et og annet strøkent nabolag med piggtrådgjerder og svømmebassenger, etterfulgt av et halvshabby et og så et par township’er til. Med eller uten geiter, tøy til tørk på snorer mellom blikkskurene, og spillende barn- men alltid med en del paraboler, i alle fall i de townshipene som har strøm.

Alt i alt: en super dag, deilig fiskelunsj ved stranden, dyr og pingviner og moro, og enda flere bilder på OneDrive. All is good!

******

Og dagen i dag? Vi har vært på Home Affairs-kontoret for å endre minstemanns opplysninger i det sørafrikanske folkeregisteret. Det var akkurat like ille som alle har sagt at det var. Fire timer i 30 varmegrader uten luft, og med verdens mest uoversiktlige køsystem, uforståelige skjemaer og skranker som stort sett var ubetjent. Men nå er det gjort, vi har avgitt underskrifter og papirer og fingeravtrykk, og i samme slengen var vi innom adopsjonsforeningens kontor og satte en stolt, blå nål litt til høyre for midten av Oslo på Norgeskartet som henger der.

Bare så du ikke skulle være i tvil- det er disse tingene du kan fikse i denne etasjen. Har du noe annet, må du pelle deg et annet sted (der det sikkert er like lang kø).

PÅ vei hjem svingte vi innom Tyger Valley kjøpesenter for å kjøpe koffert (!). Det ble også en tur på lekerommet der, og ikke minst Baskin Robbins og Dunkin’ Donuts. En Cinnabun klarte jeg heller ikke å motstå. Det er med andre ord ikke bare lommeboka som må på slankekur når vi kommer hjem, men noe av moroa på tur er jo å spise, er det ikke?

Men herlig dag, 28 grader (utendørs), sol og blide barn. Dessuten har minsten fått en tann! Seks stykker fikk han før han kom til oss, men den sjuende ble vår. Hurra for ny tann! Nå skal jeg slappe av foran Champions League få orden på kjøreplan og bestilt billetter til Ballerinaens danseforestilling (er?) både som deltaker og støttedanser på to grupper en eller annen gang tidlig i mai, kikke på mulig sommerkurs for Turbo og Ballerinaen- NB må ikke kræsje med Sommerskolen-, og legge inn betaling for Hudøy (vi fikk plass. Hurra!) og Blokkfløytistenes tur til Wales (har vi én deltaker, eller blir det to? Kommer an på eldstejenta, må spørre om hun har fått sommerjobb og evt i hvilke uker).

Norge er langt borte, men i høyeste grad fremdeles på radaren 😉

Tilbake på nett!

Det måtte jo skje før eller siden- vi ble tomme for nett. Da vi bodde privat i Durbanville var det bare å koble seg på, men her må vi kjøpe nettilgang selv. I en butikk med helgestengt og faste åpningstider, og vips var det gått et par dager til. Nå begynner det virkelig å bli surr i systemet mitt, så jeg gir opp å holde orden på dager og rekkefølger og sier meg fornøyd med ikke nødvendigvis kronologiske rapporter og små stemningsbeskrivelser. Men selv om nettet svikter, har man heldigvis alltid Word. Så dette klotet jeg ned 8. april. I dag har vi hatt en lignende dag, bare at vi dro til Akvariet igjen. Fremdeles mye å se! Dessuten fikk vi kjørt Thomastoget, noe som var skikkelig gøy for de små (og bare sånn passe gøy for mor, men det er jo mye glede å hente i reaksjonene deres, da…)

******

21:29 viser klokka, og jeg er akkurat ferdig med middagen, kald pizza, og nå står valget mellom å ta oppvasken (som bør gjøres), rydde (siden vaskedamene kommer i morgen), ta en dusj. Eller sitte her. Av frykt for å havne enda lenger bakpå, blir det det siste. VI er blitt gode på å rydde og vaske før fuglene fiser!

Men sånn er det, det er jammen ikke mange minuttene som er til overs til fri benyttelse når sistemann er lagt. Dagene starter mellom 6 og 7 en gang, og det er gjerne litt baluba i løpet av natten, så å sitte oppe til midnatt er ikke et alternativ. De som tror at det er minstemann som står for nattevåk, må tro om igjen. Han er den skumleste babyen jeg har møtt noen gang. Ikke bare sovner han alene i senga si uten et pip (det skal sies at jeg alltid venter til han er tydelig trøtt, men likevel!). Men når han våkner, så gjør han ingenting! Eller, han leker med kosekluten sin, ligger og ser seg rundt, hvis vi drøyer det veldig lenge setter han seg opp og finner fram en bamse… men han sier ikke ifra. Ikke et knyst! Downright scary, it is, for en som er vant til hyyylende, vræælende unger, helt til de lærer seg til å tusle ut av senga si selv og stille seg på gulvet foran dobbeltsenga og være furt fordi du ikke ligger ved siden av lenger.

I løpet av ferien har jeg tatt en beslutning: når vi kommer hjem, skal The Terrible Two lære seg å sovne alene. Jeg kjører allerede pussing, lesing og nattasang ganger to, snart tre. Det tar sin tid, men det er en type verdifullt samvær jeg ikke vil noe annet enn å bruke tid på. Men på alle de timene jeg (eller i visse tilfeller Gubben) har brukt på å sitte inne på rommet og vente på at de skal sovne, kunne vi ha gjort noe virkelig stort her i livet. Så når vi kommer hjem, er det slutt.

 

… men enn så lenge går det i ett absolutt hele dagen, og leggingen tar halve kvelden, og deretter må mor og far bare legge seg på lading til en ny morsom dag. Misforstå meg rett, vi har det fantastisk. Dette har vært og er et eventyr av det virkelig store slaget, som jeg er dypt takknemlig for at vi får oppleve- alle vi fem som er her. Det er morsomme dager, langsom tid sammen, og mye lek og kos og spennende opplevelser. Men av de fire bøkene jeg idiotisk nok pakket med meg, er jeg så vidt halvferdig med én.

Nå som vi går inn i den siste hele uka, begynner tankene uvergelig å dra seg i retning hjemkomst, og hva som skjer da. For denne permisjonen varer ikke evig, tiden må brukes godt. Det er en del ting jeg vil endre på i hverdagen, og nå har jeg for første gang på lenge tid til å gjøre noe med det. Resultatet jeg håper å få til, er at vi ikke bare fortsetter der vi slapp når permisjonen er over, men at vi har fått på plass et system og en arbeidsfordeling som gjør hverdagen litt mindre hektisk og logistikken litt mer overkommelig. Som igjen gir mer uthvilte og glade foreldre. Selv om vi kommer hjem som to oppvridde vaskefiller (én måneds intensivt småbarnsliv med masse følelser, toppet av det som antagelig er Hjemreisen Fra Helvete… jo, jeg tror vi kommer til å vakle av flyet og kollapse i mormors ventende armer. Men der kan vi ikke bli liggende for lenge, det er musikktime allerede klokka ett…), får vi nok en flying start. Jeg hører rykter om at tiåringen har vasket på toppen av skapene på badet, og når det har kommet til dét nivået aner det meg at huset er mer presentabelt enn det har vært på lenge. Så er det bare opp til PermisjonsHelle å holde det sånn videre.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Tross alt har vi nesten en hel «sydenferie» igjen her. Den tiden skal vi bruke til å kose oss maksimalt. Heldigvis er vi i en by der det ikke er vanskelig! Turbos problemer med å gå har gjort de siste dagene i overkant stillesittende, men i dag våget vi oss til Waterfront igjen. Gubben har fikset reisekort til oss, så nå er det bare å hoppe på lokalbussen som går rett borti gata. Det er enklere når vi har stor jente i vogn. På Waterfront var gjensynsgleden stor hos de små. Thomastoget er fremdeles ute av funksjon (buuuu!), men ansiktsmalingen var på plass, og isen hadde flere toppinger enn ungene noen gang hadde sett! Mor fikk tårer i øya av å se fireåringen stavre seg langsomt og krokbøyd bort til ansiktsmalingen, men maleren gjorde seg flid og lagde en ordentlig fin jungelprinsesse. Det veide opp for at hun måtte se på småbrødrene leke på lekeplassen mens hun selv satt pal i vogna. Vi hadde en veldig fin dag der, men dro tidlig hjem (og Bison var kjempetrøtt, så han sovnet- hvilket er det jeg betalte for med en kjempesen legging i kveld), og tok heller en tur ned til stranda i femtiden. Bison badet, Turbo skrek og hylte fordi det ikke var så lett å bade med dårlige bein likevel- total idyll, med andre ord. Og det ordnet seg- alt ordner seg så lenge det finnes masse morsomme skjell på stranden!

Høytidsstund, dette!

Jungelprinsessen Turbo. Legg merke til at hun har både diamanter OG glitter! #fireåingslykke

… og softis med en hel rekke spennende toppinger!

Victoria Wharf, kjøpesenteret på Waterfront, er stort. Stoooort. Jeg har kjøpt bittelitt, og gått forbi en rekke butikker med flotte varer (en ekte husmor tenker alltid på jul!) og fine suvenirer og artige klær og billige sko. Jeg lar skattene fly forbi, med tungt hjerte, for å kombinere shopping med tre småbarn og mann er oppskriften på å ødelegge en ellers fin dag. Så jeg lar være. Ting vi IKKE har gjort i Sør-Afrika, som alle sier vi burde: spist middag på restaurant. Shoppet. Dratt på vinsmaking (smakt vin i det hele tatt, faktisk. Jeg begynte å si til Gubben at han eventuelt kunne ta med noe hjem fra Taxfree’en, men stoppet midt i setningen da jeg hørte hvor teit det ble… hæsjtægg harevignokhåndbagasje). Safari. Toppen av Table Mountain. Men vi har det fint uansett, vi, dette var jo aldri ment å være noen ferietur selv om det føles sånn.

Men mest for moro skyld, her er et skilt til en av de få avdelingene på VW jeg overhodet ikke føler noen sorg over å gå glipp av 😀

Den bittelille stranda rett nedenfor leiligheten vår. Jeg tror faktisk, helt oppriktig, at livet mitt ville vært bedre hvis vi hadde strand og digre lekeplasser rett utenfor huset, og badetemperaturer ni måneder i året. Men… jeg nyter det mens det varer.

Må bare ha med denne beachboy’en: kutt i kneet, trøtt som en dupp, alltid like blid!

Han var mest opptatt av at han hadde kakepynt på låret! Også kalt skjellsand.

Sur jente blir blid igjen takket være artige skjell. De er det mange av her.

Dette er virkelig balsam for sjelen (hvis ungene holder fred i fem sekunder). Her: obligatorisk bilde av tær foran sjø, men jeg viste selvkontroll nok til å ikke legge det ut på Facebook da jeg så at temperaturen i Oslo viste tre sure grader.

I morgen skal vi på «ordentlig» tur igjen. Guiden vår henter oss halv ti (før det må vi vaske og rydde som sagt, og mate minstemann, spise frokost, og ikke minst ta våre daglige runder med Uno før fiolinspilling. Det er slike ting som gjør ferie så bra! Tenk å spille Uno rett etter frokost. Jeg tror jammen Uno rett etter frokost skal bli et nytt tiltak i heimen også. Kanskje ikke akkurat i ukedagene, da…). Vi skal til Betty’s Bay, noe vi selv foreslo ene og alene på grunn av navnet- men i følge guiden er det et fint sted for en utflukt og kan skilte med frittgående pingviner og det varmere False Bay-vannet. På vei hjem skal vi få hilse på sjiraffer- jentungens favorittdyr!

Så i morgen ligger også an til å bli en fin dag. Fin, hektisk, og antagelig ikke over før jeg skal legge meg, haha!

********

PS fra 10: april: den siste setningen der slo til på absolutt alle fronter 😀

Dag 17: Ny norsk statsborger, hurra!

Fest og fyrverkeri! Norge har fått en ny statsborger. En snørrete sådan! 😉 Kombinasjonen sterk sol, høy temperatur og åpen buss har gjort minstemann en smule snørrete. Men han oppførte seg eksemplarisk på turen bort til ambassaden (som egentlig ikke er noen ambassade, men et konsulat, og for å gjøre forvirringen komplett også server både Norge og Sverige under én og samme konsul. Samma det, bare vi får pass!), og på kortere tid enn du kan si «køsystemet i Oslo Politidistrikt» var søknaden utfylt og dett var dett.

Nå begynner det formelle virkelig å dra seg mot slutten. Vi har to punkter igjen på programmet, i tillegg til at vi fysisk må hente passet på konsulatet (det tar ca 10 minutter å kjøre, så det er ingen stor sak). Etter å ha levd med papirbunker og dokumenter i over to år er det nesten litt rart. Jøss, er vi snart en helt vanlig familie, lissom?

Vi øver på norsk barnekultur. Leksjon 1: Knutsen og Ludvigsen!

Denne bloggen begynner å minne mest om en reiseblogg med referater fra spennende severdigheter for barn i Cape Town. Den dårlige samvittigheten har meldt seg underveis. Burde vi ikke egentlig sitte stumme av beundring og bare se på vår yngste sønn? Er det ikke dét som er fokus her, liksom? Et helt nytt barn, selve mirakelet vårt. Drukner ikke minstemann litt, i strømmen av lekeplasser og aktiviteter og turer hit og dit? Jeg har vært smått engstelig for det, men i og med at tidsplanen ble som den ble og Fotballhuet bare kunne være med på starten, ble det full fart fra dag 1- med vår guides fulle støtte. «You have to see as much as you can while he is here! The kids will be fine!»

Og jeg tror oppriktig at The Terrible Two har hjulpet på overgangen, selv om han har måtte dele oppmerksomheten. Han har ikke bare byttet ut en mamma med en annen, han har kommet til en helt ny, liten verden, og hvem vet- kanskje all fartingen i starten tok oppmerksomheten litt vekk fra savnet? Ikke vet jeg.

Men her kommer i alle fall et innlegg mer eller mindre bare om- eller til- ham. Lille go’klumpen. Han ligger i senga si og sover nå, så bitte liten og så fryktelig fin. Helt perfekt.

Helt perfekt? Ja, det er jo ironien i denne historien, der vi gikk all in fra starten av og «ønsket oss» spesielle behov. Vi har lest side opp og side ned om ryggmargsbrokk og hypospadi og cp og analatresi, vi dro noen klare grenser for hva vi ikke kan takle og krysset av for ja på omtrent alt annet.

Vi var klar over at vi ville få skrale, muligens feilaktige helseopplysninger og ingen opplysninger i det hele tatt om bakgrunn, siden barna så godt som alltid er hittebarn. Det kunne vi leve fint med, fant vi ut- å få barn er jo i bunn og grunn alltid et lotteri.

Og vi leste om tilknytningsforstyrrelser, om alle potensielle konsekvenser av å leve sine første måneder og år i en overfylt barnehjemssetting med lite voksenkontakt og stimulans. Institusjonsautisme og tilbaketrekking. Det var ganske heftige saker, og vi hadde våre stunder med tvil, men samlet oss og fortsatte prosessen.

Så ender vi opp, ikke bare i et helt annet land, men med en liten gutt som ligger snublende nært normalen, med detaljerte opplysninger om helse og familiebakgrunn, og som har bodd alene i en kjærlig og stabil fosterfamilie hele sitt korte liv. De spesielle behovene hans vil kreve bittelitt oppfølging, og vi har ingen garanti for at det ikke skjuler seg noe mer enn det vi kan se per i dag. Men dette er noe vi hadde måttet ta som en del av pakka uansett. Og der de første rapportene fra babytiden tegnet et ganske skremmende bilde av en gutt som strevde med helt grunnleggende motorikk, har påfølgende rapporter vist at han har hatt stor fremgang på alle områder. Likevel ble vi sittende og måpe på det første møtet, for det vi fikk se var en liten tass med både pinsettgrep og overføring fra hånd til hånd, han satt støtt som et fjell og krabbet av gårde i rasende fart. Han heiste seg opp og sto langs møblene, og tror dere ikke at han tok et «mellomskritt» i dag, der han slapp seg og gikk fra bordet til sofaen. Han leker «borte-tittei», vinker hadet, klapper og blåser slengkyss. Han har også sagt sitt første forståelige norske ord. Det var ikke mamma (snufs!), men derimot navnet til storesøster, haha! For øvrig vi er tålmodige når det gjelder å høre ord- han har tross alt nettopp byttet passivt språk fra afrikaans til norsk, og alt er nytt for ham. Men han babler i et kjør, forskjellige lyder og stavelser, og han ler høyt når vi «kjører fly» eller blåser på magen.

Litt uvant med sand, men øvelse gjør mester.

Vi har rett og slett har fått oss en ettåring 😉 Jeg tenker vi dropper «spesielle behov»-etiketten, i alle fall ovenfor de som ikke har et berettiget behov for å vite. Kanskje han tar igjen de andre kjapt, kanskje det tar lenger tid. Kanskje vil han på noen områder alltid henge litt etter. Kanskje han går forbi! Hvem vet. Fin er han uansett, så innmari fin. Og han er vår!

Så når det ikke har vært lange utlegninger om tilbakeslag, fremskritt og kamper, så er det ikke bare for å unngå utlevering av minstemann nå i denne første, sårbare tiden. Det er også fordi det har gått så knirkefritt at vi knapt har måttet tenke over noe som helst. Han bare kom hit, og nå er han her, som en helt selvfølgelig del av gjengen. Siden det ikke er sååå lenge siden jeg hadde ettåring sist og har gått småbarnsløypa noen runder allerede (#laveskuldre #nostress), så har det gått så greit at det nærmest har blitt en idyllisk, morsom familieferie. Det eneste jeg har vært usikker på var dette med maten, fordi han ikke ville ha noen middagsvarianter. Dét tilbakeslaget varte vel i to måltider, og så var det løst. Ellers spiser han bra, sover bra (bedre enn våre sjølmekka ettåringer har gjort!), og er bare et herlig, glisende tilskudd til familien. Jeg gleder meg til å komme hjem, så han får treffe resten av gjengen- og de får treffe ham. Jeg spår stor glede i kaffegruten 😉

Så slik endte den historien. Det har vært litt av en berg- og dalbanetur! Fra min plass i altrekka i kirkekoret (som jeg har bedt om permisjon fra på ubestemt tid, men det det er allerede overtydelig at det ikke blir nødvendig med noe særlig langt fravær) sender jeg en takk til HanDerOppe og tenker i mitt stille sinn at dette må ha vært dirigert fra høyere hold. Hver forsinkelse, hvert avslag, hver retningsendring i politikken og samarbeidet, kanskje alt ledet fram til en gutt vi aldri hadde tenkt på å søke om og aldri hadde funnet, hvis vi ikke for to år siden bestemte oss for at vi kunne være en familie for en kinesisk seksåring i rullestol. Selv Gubben, den megarasjonelle datamannen som ikke har et religiøst bein i kroppen, synes at det er i overkant mange tilfeldigheter ute og går i denne historien.

Og selv om papirarbeidet snart er slutt, er det ikke slutten på historien. Tvert imot, det er nå det hele begynner. Vi gleder oss masse til livet sammen med seks sju herlige unger!

Like flink til å leke- og rote- som sine eldre søsken! 😉

*******

Turbo-oppdatering: Fremdeles pjusk, naturligvis, men nå er vi 99% sikre på at det ikke er noe verre i veien med henne, heller ikke med det låret som fikk verst medfart. Hun må ha vært i fart på vei vekk fra bilen da den traff, ellers er det ikke sjans i havet for at hun skulle kommet unna med så små skader. Nok et mirakel- jeg blir fremdeles småkvalm når jeg tenker på hvordan det så ut da det skjedde, og hvordan det kunne ha blitt bare med noen sekunder eller centimeter i feil retning. At det går an å være så heldig, når ulykken først var ute! Det er jo nesten så man blir redd for at all flaksen for 2018 er brukt opp på disse korte ukene i Sør-Afrika, på både den ene og den andre måten, men jeg banker hardt i bordet og velger heller å bruke takknemligheten som en katalysator til å få de kommende dagene enda finere, Turboklemmene enda varmere, tålmodigheten enda lengre, godnatthistoriene likeså. I morgen (eller egentlig senere i dag, siden jeg er oppe midt på natten takket være Bison som kom tuslende inn og vekket meg akkurat i det søvnen var på vei) prøver vi oss på lokalbuss til Waterfront med Turbo i vogna. Da skal det vanke både tur med Thomastoget, og ikke minst en ny ansiktsmaling siden den forrige Minni Mus-masken ble ødelagt av tårer…