Dag 16: et tilbakeblikk på dag 10 (trur eg)

Tusen, tusen takk for gode ønsker og kommentarer til Turbo, selv om jeg ikke rekker å svare (ennå) setter jeg virkelig stor pris på det. Det går bra med henne! Og mens jeg i går var helt skjelven ved tanken på at vi var så nære på å miste jenta vår (det høres så melodramatisk ut, men det var faktisk det vi var. Synet av en liten barnekropp på full kollisjonskurs med en diger pickup i full fart var ikke pent, og jeg håper virkelig jeg slipper å se det igjen noen gang), er jeg i dag bare, bare glad. Selv om hun ligger i sofaen med bandasjert bein på pute og leker Dronningen befaler 😉 Hun har vondt både her og der, men venstre lår er verst, og hun kan foreløpig ikke gå. Men hun er samme glade, søte, omsorgsfulle, morsomme og litt bossy Turbo som hun alltid har vært, og det er så herlig. Møkkete er hun også, stakkars, siden skrubbsår, dusj og fireåring ikke akkurat er kompatible enheter. I morgen må hun dog til pers, siden vi skal til ambassaden og ordne pass til minsten.

Så vi har kommet oss etter gårsdagen, og er bare glade for at det gikk så bra (de gangene samtalen har dreid i retning «Tenk om…» har mannen min bryskt avbrutt meg, eller seg selv, og minnet oss på om at det gikk bra, det er ingen vits i å plage seg selv med alternativet). Legene konkluderte til slutt med at «bruddet» antagelig bare var en skygge på det ene røntgenbildet, og ikke noe som krevde innleggelse, så da er hun rett og slett bare forslått og oppskrubbet. Hvilket mirakel!

I og med at hun bare ligger stille, var vi inne… helt til klokka to, for da orket vi ikke mer (forklaring er vel unødvendig her, vi snakker om tre barn under fem… *sukk*). Vi løftet henne over i trilla der hun akkurat får plass, og trillet en tur ned på lekeplassen så Bison fikk løpt av seg litt steam og alle fikk frisk luft. Men det blir nok noen rolige dager fremover (vi krysser bare fingrene for at hun kommer seg såpass at vi kan ta noen av de planlagte bussturene rundt i byen og at hun kan bade og gå på lekeplass. Det hadde vært så surt for henne å bare måtte se på, hele siste rest av turen).

Hun vil jo så gjerne henge i nabohusken…! Vi er i verdens beste lekeplassland, det går ikke an å bare sitte i vogn og se på. *krysse fingre*

Da passer det jo fint å dra opp minner fra de dagene som forsvant i sightseeingtåka. Jeg må allerede jukse med mobilalbumet for å huske hva vi gjorde når, så det er på superhøy tid å få dette ned før det synker i Glemselens Elv. Kanskje jeg begynner å bli gammel og glemsk, hehe, men dagene har vel gått vel omtrent sånn…

  • torsdag: møte gutten vår for første gang, hos fosterfamilien
  • fredag: overtakelse! 🙂 🙂 🙂
  • lørdag: ingen planer
  • søndag: Waterfront og akvariet
  • mandag: rettsmøte og red bus tour
  • tirsdag: besøk på NORSA-prosjektet
  • onsdag: tur til Bugz Playpark og møte med sosialarbeider

… da har vi kommet til forrige torsdag. Da var det regn i lufta! Men det gjorde absolutt ingenting, vi kjørte for det meste bil allikevel. Først dro vi ut mot Stellenbosch, til et sted som heter Cheetah Outreach. Der vi fikk se- og klappe!- verdens raskeste dyr. Selv treåringen var dypt konsentrert!

Jada, Bison fikk også klappe, sammen med pappa. Men dere skjønner tegninga. Inn og ut igjen, sammen med to vakter, og med nøye desinfisering av hender og skotøy både før og etter. Og når de merket at dyrene ble stresset, måtte vi pent vente- som det skal være. Dyr i fangenskap er jo et omstridt tema, men min (kanskje naive) tilnærming at så lenge de har det godt og får ordentlig stell er det innafor. At man må vente litt ekstra lenge i kø er sånn sett et kvalitetstegn.

I tillegg til cheetah’ene (er det ikke geparder, da? Hilsen Lenge-siden-biologien, som plutselig ble usikker på leopard og gepard), var det også noen få andre dyr der. Noen søte rever med kjempeører, og diverse kattedyr av varierende størrelse. Og skilpadder- vi har møtt skilpadder overalt der vi har vært, de er tydeligvis standardutstyr på slike steder. Det som var overraskende på dette stedet, var alle hundene. Men det hadde sin forklaring: i tillegg til å huse en del geparder, driver de også gjeteropplæring av store hunder, slik at de skal kunne skremme bort gepardene som lever fritt nord i landet. Det er ikke lenge siden geparder balanserte på randen av utryddelse, fordi de ellers gikk til angrep på husdyr og endte med å bli skutt. For å beskytte de resterende frittlevende gepardene lærer de altså opp hunder til å skremme dem vekk. Verden går fremover!

Etter litt mer kjøring, og en ganske svett lunsj der jeg virkelig kjente på dette med tre små unger samtidig (men besto lakmustesten: på tre minutter hadde jeg skiftet en bæsjebleie, gått på do selv, kledd på oss begge og vasket hender uten at verken barn eller veske hadde berørt gulvet. Triumf!), beveget vi oss mot noe som heter Butterfly world. Navnet viser til den store hallen med frittflyvende sommerfugler, men det var også mye, mye mer: skjelettsamling av eksotiske dyr (pinnsvin og slange var spesielt fascinerisende!), edderkopputstilling (grøss!), amfibier av alle merkelige sorter, skilpadder (seff), rådyr og ender, og ikke minst en skikkelig raritet: en kombinert fugle- og marsvin-innhegning som stort sett besto av dumpede kjæledyr.

Det ER en ordentlig frosk, selv om det ser ut som den er laget av plastikk 😉

Edderkopper og taranteller, ugh!

Jeg har egentlig en liten videosnutt som viser lydnivået når femti-seksti marsvin skjønner at maten er på vei og løper pipende bortover mot døra. Det var helt vanvittig! Dessverre tar det så lang tid å laste opp ting her at jeg ikke tør prøve en gang. Men tro meg, det var en opplevelse i seg selv. Dette er for øvrig dyr som Butterfly World bare har fått i fanget, siden eierne ikke kan/vil ha dem lenger. De hadde skilt ved mange av innhegningene med bønn om å ikke skaffe seg kjæledyr man ikke kan ta vare på.

Kanskje det var regnet, eller at vi er så langt utenfor sesongen, men vi hadde begge stedene nesten for oss selv. OK, det var kanskje en overdrivelse, men det var virkelig ikke trangt om plassen på noen av stedene, og det utgjør en stor forskjell! I tillegg var begge deler relativt små, og du kommer tett på dyrene. Fuglene gikk rundt beina på oss og du risikerte å plutselig stå ansikt til ansikt med en diger, grønn øgle. Kjempemorsomt for de små, og jeg tør påstå også for storebror. Når sant skal sies syntes jeg det var ganske artig selv, hehe. Dyr er stas! Vi valgte jo vekk safari, fordi det bare ville blitt stress (det tror jeg var en helt riktig vurdering, gitt), og fordi det strengt tatt ikke er så morsomt for småbarn å sitte i bilen og speide etter en løve i timevis før du kanskje får napp. Dette var lavinnsats-varianten, og for ungenes del tror jeg det ble veldig, veldig bra.

Det var en lang dag, og vi var helt ferdige da vi kom hjem. Men dagen var likevel et stort, vellykket pluss i boka. Minsten var glad og fornøyd. Far og mor nøt synet av bølgende druemarker (egentlig var vinsmaking en del av denne pakka, men det sto vi klokelig over), guidene våre pepret oss med informasjon om stedene vi kjørte forbi og vi fikk også sett at selv fugleskremslene er annerledes her nede i sør:

Vi la inn lunsjstopp i det de kaller for «Strawberry fields», der de dyrker og selger jordbær og alt som kan lages av jordbær. Det var med tungt hjerte jeg måtte stå over butikken, det hadde vært artig å smake, men med en søvnig ettåring i sele og en treåring som var i det lite samarbeidsvillige hjørnet fant jeg det lurest å be de andre spise mens jeg trasket rundt i regnet utenfor og så på fugleskremsler. Joda, det er mye idyll, men slike episoder er også en del av det å dra med småbarn på tur… 🙂

Neste «hente inn igjen»-dag er dagen etter, med turen til pingvinene i Simon’s Town, Scratch Patch og Kirstenbosch. Men nå skal jeg krype ned bak en sliten liten jente, som har vondt både her og der, men som sagt er like hel og ved godt mot. Og som hun flere ganger i dag har gjentatt- «Det var ikke min feil, mamma. Han kjørte på grønn mann!». Jeg er så glad for at hun har lagt ansvaret der det egentlig hører hjemme. Ikke på Bison som «stjal» oppmerksomheten til min mann, ikke på oss, og for all del ikke på seg selv- men på han som faktisk kjørte på rødt uten så mye som å sakke farten. I følge min mann var han helt knust, stakkars. Jeg hadde nok ikke vært like forståelsesfull dersom hun hadde blitt alvorlig skadet, men når det nå gikk bra må jeg si at jeg skjønner fortvilelsen, det er jo enhver bilførers mareritt. Men jeg håper han tråkker på bremsen neste gang!

Dag 15: Takk Gud for noen små centimeter…!

Shaken and stirred, her i kveld. Jeg sitter alene i leiligheten, to små gutter er i seng på hvert sitt rom. Jeg har matet og skiftet og bysset, jeg har tegnet labyrinter og pusset tenner og lest bok, og nå kan jeg endelig sette meg ned i mitt eget selskap og kjenne på at jeg er uendelig glad for at vi reiser hjem herfra med tre barn og ikke bare to. Bank i bordet.

En ting som har forundret meg siden det ble bestemt at vi skulle til Sør-Afrika, var at alle tar det som en selvfølge at vi kommer tilbake. Det er jo slett ikke tilfelle. Jeg vet om mange som aldri returnerer til opprinnelseslandet i det hele tatt, eller som kanskje tar en slik arrangert tur som foreningene lager fra tid til annen som en engangs-opplevelse. Det er sant at man får et spesielt bånd til landet når barnet kommer derfra, men man skriver jo ikke akkurat under på en kontrakt om at man skal pleie det båndet. De skal jo til Norge, disse barna, og blir norske, og hvis verken barn eller foreldre er så fryktelig interessert blir det lett en parentes i livshistorien. En viktig parentes, men dog en parentes (og så har du jo de i andre enden av skalaen, som feirer nasjonaldagen og lærer språk og lager mat. Og alle de imellom. Folk er forskjellige, og godt er nå det).

Fireåringen min tøyser med pappa tidligere på dagen.

Blir malt som Minni Mus på Waterfront…

… og blir kysset på hånda av denne… skapningen 🙂 Veldig tøff var han, i alle fall!

Men her vrimler det av historier og familier på sin tredje tur, huset til van der Walt ble fylt opp av tyskere med halvstore barn med krøllehår den dagen vi dro, Herr Guide skulle ut på tur langs sørkysten med en annen familie som adopterte i 2007, alle sier «Vi sees» og ikke «Ha det bra og lykke til». Og jeg skjønner hvorfor. Etter to uker i Cape Town er jeg solgt. Dette er et rart, rart sted, sett med norske øyne. Jeg håper å få tid til å klote ned noen betraktninger om alt det som er annerledes, alle mulighetene som melder seg til å sette mine store, bleke, norske føtter (med hårete legger) godt nedi den afrikanske salaten med strutsekjøtt, for slike muligheter er det virkelig ikke mangel på. Men jøjemeg, for et vanvittig kult sted. Jeg tenkte det senest i dag, da vi vandret bortover Waterfront i sola, der det satt en Bernhoft-kopi og lagde lydlooper med elektrisk cello og digeridoo, folk danset på plassen foran, en campingvogn med hjemløse hunder solgte turer for tjue rand, det var mat og liv og smilende mennesker i alle verdens farger, familier i alle verdens former, ansiktsmaling for barna (til 15 kroner…), lekeplasser på annethvert hjørne, urbant og kult og hipt og likevel utrolig vennlig og koselig. Du holder på lommeboka, ja, men Sør-Afrika har hittil overrasket meg ved å være særdeles hyggelig. Og kreativt (kommer forhåpentligvis tilbake til det…)!

Så dette blir neppe første og siste tur. Sorry Thailand, hvis jeg klarer å skrape sammen til Den Store Juleturen som jeg har drømt om i så mange år, så har du fått hard konkurranse. Slipper jetlag, til og med! Jeg bare vet at vi kommer tilbake- vi er bitt av Cape Town-basillen, vi som så mange andre.

Men jeg har én negativ ting å si om denne byen- og dette landet. Det er trafikken. Fy f*en, den er stygg. Det er neimen ikke rart at Sør-Afrika ligger forferdelig an på statistikken over trafikkdød. Det er dårlig tilrettelagt for fotgjengere, og mange- ikke bare noen- bilister kjører som griser. Vi hadde vel vært her i 30 minutter før Gubben konstaterte at det var et klokt valg å droppe leiebil. Kombinasjonen venstrekjøring og villmenn i trafikken (altså ikke Gubben, hehe, hans sjeldne brudd på fartsgrensen når slett ikke opp i denne konkurransen) kan skremme livet av hvem som helst.

Siste bilde jeg tok før hendelsen, i Topless Bus på vei hjem etter en lang dag i byen. Utsikt mot Camp Bay og surfeparadiset der. Er det ikke fantastisk?

Vi skulle bare over veien. Det er langt mellom overgangene (og lokalbefolkningen er jo vant til slikt, mange bare spurter over der det måtte passe. Jeg så en ung mann som jogget over firefeltsveien rett utenfor her i dag morges mens bilene kom begge veier. Han bare stanset litt akkurat mellom filene, og smatt igjennom der det var noen ledige meter…). Men nordmenn med tre unger går selvfølgelig bare på overganger, og venter pliktskyldigst på den grønne mannen som bare er grønn i fem sekunder- DETTE ER IKKE TULL- før den begynner å blinke rødt og så går over til å bli rød etter fem sekunder til. Fem sekunder, fire felter og midtrabatt. You do the math, og sender en sympatitanke til alle pensjonister med rullater osv. Men bilistene har rødt i hvert fall ut den blinkende røde mannen, og de lokale går som sagt, så lenge det er (relativt) fri bane.

Men vi venter på grønt. Så blir det tåkete. Jeg ser Gubben, med vogn, gå rett foran meg til venstre, og Turbo springe ved siden av ham til høyre. Jeg ser en diger hvit Izuzu pickup komme susende, Turbo nøler, springer tilbake, går framover igjen, Gubben brøler og slenger seg mot henne, men holder fremdeles i vogna. Herregud, han må da stoppe? Hun må da stoppe? Stopp, Turbo, han ser deg ikke! Bakover, Turbo, bakover!

Bilen treffer henne, hun blir slengt bortover, det hviner i bremser, alle på fortauet hyler, Gubben løper og henter henne, Izuzuen hviner bortover. Nestemann stopper, det gjør bilen etter også, og på ti sekunder er vi omringet av fotgjengere og folk som spør og graver. Gubben kommer inn på fortauet med Turbo i armene, hun gråter (takk og lov, hun gråter!) og skjelver, hun er oppskrubbet på hånda og på beina og overalt, men Minni Mus-ansiktsmalingen hennes er fremdeles intakt og hun klarer å svare at hun har vondt i kroppen og jeg tenker at heldigvis, da har ikke det verste skjedd.

Folk stimler sammen rundt oss og tilbyr hjelp. Noen lurer på om de skal ringe ambulanse. Så kommer en røslig kar løpende, det er sjåføren som- under og vidunder- har svingt inn lenger ned i gata og kommer tilbake. Det skal han ha. Og han vil kjøre dem til sykehuset. Før jeg vet ordet av det er Gubben og Turbo forsvunnet inn i bilen, og vips er de borte. Tilbake står jeg med gutta, midt i en ring av sympati og nysgjerrighet som langsomt løser seg opp. Men ikke før to superkule gutter tidlig i tjueåra har fått meg til å love at jeg skal hilse henne og gi henne «much love and kisses».

Vi tusler hjem, Bison litt forskrekket og lei seg, minstemann storøyd (og mer viktig: sulten!), og siden har ettermiddagen gått med til å gjøre unna det nødvendigste og få dem i seng. I mellomtiden har jeg fått oppdateringer fra Gubben, fra et fellesrom på sykehuset der folk synger i gangene, men der de ellers har fått ypperlig behandling i følge min mann. Hun er full av blåmerker og skrubbsår, men det eneste de er usikre på nå er lårbeinet hennes. Når vi vet hva de ender opp med, vet vi også om de kommer hjem i kveld eller om de må legges inn. Jeg håper naturligvis på det første, men anbefaler de innleggelse gjør vi selvfølgelig det (min mann har vært på tråden til forsikringsselskapet, og i så fall flytter vi over til et privat sykehus. Ikke for det, det er visst mye mer underholdende der de er, men de offentlige plassene kan med fordel komme noen andre til gode).

Så ja. Litt mer action enn ønskelig på denne dagen. Fram til dette skjedde hadde vi en fantastisk fin dag- igjen. Jeg håper og tror at Turbo kommer seg nok til at vi får en fin tur videre også, om enn i litt lavere tempo, og at turen til ER på det offentlige sykehuset i nabolaget vil bli stående som en artig parentes.

Men fy, så skummelt. Og tanken som kverner igjen og igjen, er jo at hvis hun hadde vært litt raskere… bare noen få centimeter… hvis hun hadde havnet foran på bilen… nei, jeg vil ikke tenke tanken ut. Vi kunne faktisk ha kommet hit med to barn, og reist hjem igjen med to barn. Det er jo det normale, men på akkurat denne turen ville det vært en katastrofe. Vi var centimetre unna, bare centimetre! I det perspektivet er noen blåmerker og skrubbsår en stor, stor gave.

Treåringen funderer i veikanten og blåser frø fra en blomst på vei hjem med mamma og lillebror. Mange tanker i et lite hode. Da er det er godt å ha Dinglis!

Moralen er: du er aldri helt trygg, heller ikke på grønt lys. Vi skal nyte siste del av oppholdet, været, kulturen, severdighetene, og vi kommer tilbake når tiden er inne. Men vi skal jaggu også gå forsiktig!

Dag 14: På plass i Sea Point

Dag 14. Halvveis.

Jeg har mange ganger tenkt på det, at denne turen nok er noe av det merkeligste, flotteste og mest motsetningsfylte jeg noen gang kommer til å gjøre. Etter halvgått løp føles det som vi har vært her en evighet. Likevel er vi bare halvveis! Fire uker er lenge, særlig å være borte fra de «store» barna. I dag kom Japanfarerne hjem igjen, og hverdagen begynner for mormor og de fire ungene. De kommer til å klare seg fint- kjempefint, antagelig!- men jeg føler jo at jeg burde vært der. I stedet videresender jeg tannlegeinnkallinger på sms og konsertinformasjon på mail, og håper at de tar litt ansvar selv også. Men jeg er litt «ute av loopen», og det er… rart.

Og jeg savner dem jo! To uker til blir veldig lenge, kjenner jeg.

Det plinger i mobilkalenderen støtt og stadig. Pling! Turbo skal på fiolingruppe om en halvtime. Pling! Musikkgruppe for Bison. Men Turbo og Bison er verken her eller der, vi takker nei til bursdagsinvitasjoner, og har for første gang siden 2000 fått fravær på en påskelunsj i barnehagen. Fire uker er lenge å være borte fra barnehagen, musikkgruppe, alt de vanligvis gjør.

Samtidig vet jeg at når vi lander i Norge, tar det akkurat 30 sekunder før Hverdagen og Rutinen klemmer til og alt er som det alltid har vært, og jeg blir sittende og bla i gamle bilder og tenke Søren, hvorfor kunne det ikke vart bare litt til? Det føles så langt borte. Selv om det stikker litt for hvert pling i mobilen og tanken på fotballkamper uten publikum, så tar jeg meg i nakken og tenker Dette.Skal.Jeg.Nyte. For det kommer til å gå fort, og det kommer aldri- aldri!- tilbake.

Min utsikt, en tirsdag ettermiddag helt i starten av april. Jeg ville jo være idiot hvis jeg ikke nyter synet av dette, selv om vi egentlig skulle vært på fiolin. Det får være grenser for å være pliktoppfyllende, og selv om vi nok kommer til å besøke Sør-Afrika igjen, kommer denne magiske turen med vår nye gutt ikke til å gjenta seg. Dette er NÅ.

Vi har altså flyttet fra Durbanville til Sea Point. Selve flyttedagen, i går, var rimelig hektisk. Vi skulle være ute til vaskedamen kom klokka ti- det er nesten alltid fullbooket hos ekteparet van der Walt, og jeg skjønner hvorfor. Men gud bedre så mye greier vi har å drasse på. Selv om vi sto opp i sekstiden slet vi med å få pakket ned alt sammen, og gå over det verste slik at vi ikke etterlot oss et katastrofeområde (jeg er godt oppdratt på den fronten. Selv om du har småbarn skal du aldri, aldri gå fra hotellrom, flyseter eller kafébord uten å rydde opp det verste sølet og rotet). I tillegg gjorde vi den bommerten å stikke innom de søte eierne i halv ti-tiden for å si farvel og betale for klesvasken- men siden de er av den pratsomme sorten ble det ikke akkurat «fem minutter», slik vi hadde tenkt 😉

Men vi fikk nå buksert tre kofferter, tjue poser, tre unger og oss selv inn i bilen til slutt, og med et innlagt stopp på Tyger Valley kjøpesenter for å vente på at det neste rommet ble ledig, ble vi sluppet av i Sea Point klokka ett. Her har vi en romslig treromsleilighet med to bad, i fjerde etasje med enormt vakker sjøutsikt (og enormt nervepirrende veranda. Det går sikkert bra for alle førstegangsforeldre som adopterer en baby, men veranda med tversoversprosser i klatrehøyde er et mareritt for alle de som drasser på en vill treåring i tillegg. Jeg har allerede innført et strengt låse og gjemme nøkkelen-regime), nesten schmack på strandpromenaden. Vi har butikker og restauranter i umiddelbar nærhet (vi kommer til å bruke det første langt mer enn det siste…), det tar 30 sekunder å gå til en bitteliten strand, og ti minutter å gå til den gigantiske lekeplassen i Green Point Park. På en halvtime er vi inne i byen, og orker vi ikke gå, går det busser (både bybusser og topless red-busser) utenfor hele tiden. Her skal vi bo mens vi venter på passet, altså to uker til. Det meste av formaliteter er unnagjort, nå begynner «sydenferien» vår.

Turbo, aka «Tarzanne», koser seg i parken i Green Point. Den jenta finnes ikke pysete!

Leiligheten vår ligger i bygget rett til venstre for denne lille kirken. Til høyre er promenaden og sjøen. Og her hang to av mine barn i går ettermiddag, siden det aller første vi gjorde var å låse oss ute av leiligheten. #stoltorganisator

Eksempel på siesta: Gubben ristet på hodet over at jeg insisterte å pakke ned en schvæær eske med Fionas kafé-duplo fra Biler. Jeg insisterte på at noen nye aktivitetsleker kunne være kjekt å ha i bakhånd.

Mor fikk rett!

Vi gleder oss, og har masse på gjørelista- men vi er jo to voksne på ferie med tre små barn. Det setter sine begrensninger 😉 Vi må passe på å ikke gape for høyt, ellers blir det bare kaos og særdeles lite hyggelig for alle parter. De fleste dagene blir rolige dager- med en tur ut på formiddagen etterfulgt av siesta, og så en tur ut på ettermiddagen igjen. Det gjorde vi i dag. Lekeplass på formiddagen, bading på ettermiddagen, everybody happy. Lengre utflukter må times til dager der alle er uthvilte og i godt humør, og det ikke er altfor varmt. Men jeg håper å få sett nærmere på:

— De fargerike husene på Bo-Kaap

— Kirstenbosch en gang til, med bedre tid (vi var innom på en av turbodagene da 17-åringen fremdeles var her, og ble helt overveldet av den fantastiske parken. Absolutt en «må gjøre igjen»-greie)

— Akvariet en gang til

— En av vandreturene i byen (township eller historical Cape Town)

— Boblere: District Six-museet eller fotballstadion, hehe. Men disse er nok hakket for voksne for våre tre små musketerer. Antagelig blir det byttet ut med Thomastoget som kjører på Waterfront.

I tillegg tar vi oss råd til to turer til med guiden vår. Valget står mellom Betty’s Bay (mest på grunn av navnet, men det skal være en søt liten landsby og det er faktisk pingviner der), Giraffe House eller krokodillefarm.

Og lille minstemann, da? Det er også en av de motsetningsfylte tingene ved turen. Han er helt fersk, og samtidig føles det etter ni dager som han «alltid» har vært der. Han er så grei, så enkel, så blid og har funnet seg så godt til rette at vi klyper oss i armen, både Gubben og jeg. Vårt eneste «problem» hittil har vært at han er vant til finmoset mat, og har en smått overutviklet preferanse for søtt. Takket være Turbo fikk jeg likevel lurt ham til å spise litt kyllinggryte i dag, for dama med seks runder hos helsesøster bak seg begynte å føle det vanskelig å fôre guttungen med bare grøt, frukt og yoghurt. Bison har nok følt på sjalusien, selv om han ikke skjønner det helt selv. Ikke bare mot minstemann, men også mot Turbo, som er mange hestehoder foran ham med «storesøstringen» sin. Det er ikke så lett å være treåring klemt mellom en søt nykomling og en bossy snart-femåring! Men vi passer på å gi ham masse ros, litt alenetid, ganske mye tålmodighet (hehe) og må også prøve å dempe Turbos evige dominanse- uten å tråkke henne på tærne, selvfølgelig. For hun må jo få lov til å være flink!

Foreldreskap, ditt navn er evig balansekunst. Men vi satser på å få de neste to ukene så fine og harmoniske som vi får til (det inkluderer også tiltak som latterlig tidlig sengetid for voksne, for å orke å være «på» hvert eneste minutt fra klokka seks om morgenen til åtte om kvelden). Forholdene rundt oss ligger i alle fall godt til rette for at vi skal få det fint.

Utsikt fra verandaen om kvelden. Kan’ke klage!